Fremtiden er avlyst og fortidens melk er spilt. Igjen står jeg i nået. Der jeg alltid har hatt så vanskelig for å lande.

Jeg et alltid altfor opptatt av å planlegge fremtiden eller prøve å forstå fortiden. Jeg har trent på dette nået i mange år. Og jeg har kommet såpass på vei, at jeg begynner å få en aning om hva det handler om.

For det er visst her det skjer. I nået. Det er her fremtiden skapes, og fortiden fordøyes.

Pust, sitt stile og se rundt deg. Hva kan du se? Høre? Lukte? Sanse? Hvordan føles kroppen din? Er du kald? Osv. Smerte for eksempel. Den kjennes i nået. Det har jrg mye av. Når jeg flyr i fremtiden eller rir fortidens bølger, så kjenner jeg dem knapt. Kroppen lever sitt eget liv. dette er forsåvidt også en traume overlevers hverdag, men også en travel sjel.

Også er det i gang igjen. Ikke hos deg, kanskje. Men her. Jeg kom på at jeg skulle be med en venninne på langtur i marka for snøen faller og blir liggende i høyden. Det må skje snart.

Men nå er det sånn altså, helt på alvor, at fremtiden faktisk er avlyst. For jeg vet ikke hvilken gang. Jeg har alltid hatt retningen klar for meg og gått med bestemte skritt dit. Med beinhard vilje så har jeg alltid kommet dit.

Men så begynte det plutselig å spøke litt i 2007. Midt i et direktørmøte ble jeg delvis følelsesløs i høyre side av ansiktet og hode. Samme ettermiddag lå jeg på akuttmottaket på Aker sykehus og ble overført slagavdelingen. Lite ante jeg st det var begynnelsen på slutten. For karrieren jeg jobbet beinhardt i mange år for. Men også yrkesdeltagelse i seg selv. Det var såååååå langt fra det som slapp til i mitt hode at jeg i en alder av 37 skulle bli så alvorlig syk at jeg ble ufør i midten av 40 åra.

Jeg har jo funnet igjen fotfestet. Igjen og igjen. Sykdoms forverringer, andre endringer, skilsmisse med særs konfliktfylt utfall, en husdrøm som ble et mareritt. Å oppdage at annenhver jul ble utholdt alene. At vi likevel ikke ble to om det nye livet. Venner som ikke var der likevel  når de ytre rammene ble borte og jeg trengte omsorg og trøst og ikke kunne gi så øye tilbake. Et liv som måtte redefineres for mestring, innhold og kvalitet gang på gang. Ellers ble det stående tomt.

En venn er nylig separert etter mange års ekteskap. Han har flyttet ut og det har vært stille en stund. Jeg spurte; hvordan går det? det går greit sltså. Men jeg bruker endel tid på å fundere på hvilken retning livet tar. Ja, det kan jeg skjønne. Når alt en har levd, bygget og trodd på plutselig bare ikke er der mer. Hva da?

Selv har jeg sluttet å undres på hvilken retning livet tar, hørte jeg meg selv si. For hver gang jeg finner den, blir den revet bort igjen. Og det er jo sant.

Men for min del må jeg bare konstatere i skrivende stund at jeg ALDRI hadde trodd det skulle føles godt å bo i Oslo igjen. Havfruen. Men det gjør det. Nå i hvertfall. Og at jeg skulle være fornøyd med å leie og ikke eie? Jeg som har eid og styrt mine egne saker siden jeg fikk min første lønnsslipp som fast ansatt jurist? Men akkurat nå kan jeg ikke tenke meg noe annet. Det er så enkelt å bo i Oslo. Og livet pulserer. Jeg elsker det. Og det er så deilig å slippe håndverkere, store regninger ut av det blå i et enda kjør og bekymringer langt inn i natten for at man klarer alt alene. Teknisk, økonomisk, juridisk.

Så akkurat her. Akkurat nå. Så føles alt godt. Og riktig. Fremtiden er ikke bare avlyst. Den er ikke skapt ennå. Og det tror jeg egentlig at det er en mening med. Men det skal noen daglige kamper til med kontroll freaka inni her til for å kunne lande godt i nuet og kjenne hvor godt det er. Her og nå. ❤️ Jeg starter som vanlig med en kaffe kop. Og prøver å holde den i nuet. Og ikke ta den med meg inn i fremtiden. Eller tilbake til fortiden.

Ønsker lesere av bloggen en riktig så fin tirsdag!