Jeg husker det godt, det var i Hvitsten, i nærheten av Ramme gård. Jeg gikk ofte tur der ute mens jeg bodde på Kolbotn. Jeg skvatt jo til og lurer fremdeles på hvem han var eller er. Heldigvis fikk jeg et kjapt bilde av ham!
Han ser ut til å være litt alvorlig kanskje. En arbeidskar? Ikke ung og ikke gammel. Om han hører til der ute ved havet i Hvitsten vites ikke. Har han familie? Er han gårdsgutt? Har han barn?
Han overrasket meg i alle fall den dagen, der ute ved havet på tur. Og siden har han vært med meg på et vis.
Jeg har kalt ham Ismannen her, et ganske selvforklarende navn i grunnen siden det er i isen han dukket opp. Kanskje ligner han litt på Bård Ylvisåker? 😂 Nå lever jo han i beste velgående og såvidt meg bekjent driver han ikke å aper med folk på den måten. Men han ligner litt, gjør han ikke – eller?
Innimellom ser jeg tegn i naturen som jeg undres på om kan gi noen mening. Som når en hvit fjær ligger på bakken eller et hjerte tegner seg i pizza sausen sausen og sånn.
En lang periode så jeg hjerter overalt. I snøen, vannet, på et tre, en stein, eller sølepytt. Jeg begynte å ta bilder av dem og la ut i SoMe med kommentaren «love is everywhere». Det tror jeg på ennå.
Love is everywhereLove is everywhere II
Men så hendte det noe. Pandemien kom. Vi hang rett opp- ned hele gjengen, ble sperret inne, adskilt fra hverandre, kranglet om hamstring av joikaboller og doruller, og etterhvert vaksiner. Det føltes litt umusikalsk å skulle poste innlegg med hjerter og budskapet «love is everywhere». Tror jeg hadde ertet på meg noen og enhver i nedstengte bobler da altså.
Etterhvert ble hjertene borte, men jeg tror de har vært der hele tiden. Jeg har bare ikke sett dem.
Jeg tror de fleste har en eller flere opplevelser hvor de lurer på; var det ikke det jeg så? Særlig på himmelen. Skyene. De lager ulike figurer og sånn synes jeg. Så forandrer de seg. Er så bevegelige.
For et par år siden knipset jeg dette bildet over Engelsviken på kveldstur. Jeg syntes fargespillet mot vest var så nydelig. Da jeg så på bildet etterpå skvatt jeg litt.
Kan du se det jeg ser? Og skulle det være noen som sitter på en sky og har det litt moro med meg? 😊
Alt det som skal gjøres med maten vi har sanket på harry handel eller ukes,- og måneds handel. Jeg lo godt da jeg hørte ordet, samtidig det var morsomt at den jobben som aldri blir lagt inn i energiregnskapet faktisk hadde et navn. Et kjapt google søk viser at det ikke er noe moren til Beate fant på ut av det blå.
Det ble jo selvsagt i bi-dli-baba stil (for de som husker de morsomme videoene til brødrene Dahl når de satt opp speeden og løp frem og tilbake og om hverandre). Jeg er ikke godt nok kjent på Obs her på Alnabru, så det ble ikke få kappganger med vogn på kryss og tvers. Så fort jeg er i litt bedre kondisjon i huet og litt bedre kjent i butikken, så blir det handle liste etter rekkefølgen i butikken. Besparende! Så slipper jeg også å se alle de gode tilbud jeg ikke skal ha likevel. Kuippegri kan kan jo være ganske stri.
Men altså: Ikke nok med at jeg må finne frem varer, scanne, pakke, kjøre hjem, laste inn, kjøre bilen i garasjen og gå tilbake: Da begynner jo den egentlige jobben. Utrolig takknemlig for alt som kan legges i kjøleskapet i sin nette, bare form. Som en enkel geitost. Den går rett inn. Ikke noe dill-dall. Ikke alt kan det. Det skal alle vite ass.
Frukt og grønt som ikke er økologisk? Joda, det kommer over dørterskelen, særlig om det ligger i 40 % kassa (det burde vært 50% som hos Kiwi – sånn! da var det sagt). Det samme gjelder også hvis det er noe jeg har veldig lyst på og det ikke finnes et økologisk alternativ. Men, det går i et eddik bad først. De lærde strides, og jeg skal ikke påstå noe som helst. Om det fjerner noen skadelige parasitter og sånn. Det er jo egentlig sprøytemidlene jeg ønsker dit pepperen gror, emn det er jeg usikker på om skjer i eddik bad. Men jeg legger det altså i eddik bad i 10-15 minutter og skyller godt med rent vann etterpå. I mangel av noe annet og for å gjøre det jeg kan for at kroppen skal ha minst mulig å hanskes med.
Vann. Ja, ja, rent og rent fru Blom. Jeg ønsker meg stadig en vann renser, egentlig et filter som monteres i vannslangen inn til springen. Men skal det være noe greie på så tror jeg det koster ganske mye. Rimeligere og enklere varianter finnes, som mugger og tabletter. Men det er nok ikke like bra. Hvorfor skal jeg rense halvveis? Men det er kanskje en tullete tanke. Det er jo tross alt noe. Og jeg slipper å ruinere meg for å passe på denne stakkars kroppen min. Den blir så forgiftet så fort. Men det er ennå ikke blitt prioritert. Vannfilteret altså. Men siden jeg nå er ganske standhaftig på å ikke ha brus i hus, så blir det mye boblevann brygget på springvann og sodastream. Vi får se hva fremtiden bringer. Jeg googler og gjør research. Litt skal en jo ha å drive med som pensjonist. Eller early retired som jeg liker å si. Det høres jo litt lystigere ut enn å si at jeg er varig ute av stand til å forsørge meg selv på grunn av sykdom på en måte. Hvis du skjønner. Og på noen dager føles det godt sånn.
Eddikbadet frukt
Men tilbake til prekeveringen!
Så kommer vi til alle de gode tilbudene som ble sanket og valgt etter nøye vurderinger. Ofte middagene. De fryses jo selvsagt i porsjonspakker. Karbonadedeig for eksempel. som jeg ikke kjøpte i går, men som jeg ofte kjøper når jeg er i Sverige i store kladeiser, må deles og veies i ca 200 grams porsjoner og flat trykkes i en pose slik at de tar minst mulig plass og tines fort. I tynne flak i hver sin pose ligger de stablet så fint oppå hverandre. I går sikret jeg meg en pakke med 5 kg kyllingvinger på tilbud. Det er så digg! Men en 5 kg. pakke er litt stort og uhåndterlig både i en kombifryser. Jeg kan også fort få trøbbel med å plukke ut 8-10 som jeg gjerne spiser til et måltid hvis jeg har det til middag. Sammen med en dipp, f. eks asiatisk sursøt chilisaus, og/eller en hjemmelaget mangosalsa. Eller rett og slett 1 rå gulrot og noen never spinat om formen er skikkelig sånn. Jeg kastet meg rundt og stekte opp alle de 5 kiloene! Det kunne jeg spart til senere. Men nå ble det nå sånn denne gang. I porsjons pakker måtte de uansett. Så, da er det gjort! Et par ganger underveis lurte jeg selvsagt på hvorfor i alle dager jeg begynte med den der måneds handels greia akkurat nå, midt i innspurten på flytte utpakkingen. Det verste jeg vet er å snuble i rot og at kjøkkenet ikke er ryddet når jeg holder på. Blir sprø av det. Det blir litt av hvert å trene på om dagen. For å si det mildt.
Men så vet jeg det: At jeg blir så sabla fornøyd når jeg har gjort dette. Det gjør alle de andre dagene så utrolig mye enklere. Når alt er pakket og klart, porsjonspakket, endel er laget på forhånd og mye kan spises nesten som det er på ekstra dårlige dager. Det er tross alt dager da jeg trenger å kunne strekke en hånd inn i kjøleskapet og spise en neve spinat, en gulrot eller to, en tomat og gnafse litt kyllingvinger. Og kalle det middag. Det handler om næring. Å få i seg det man skal.
Ja rett og slett; når alt er prekevert. Da har jeg det bra.
5 kg kyllingvinger fble stekt opp i noen omganger, kjølt ned og frosset i porsjonspakninger.
Etter noen måneder i flyttegropa med midlertidige og kjappe løsninger, så er jeg i ferd med å lande.
En kjapp status forteller om en kropp ute av balanse med ekstra smerter, daglig migrene og 5-6 kg mer enn da jeg startet. Et hode som surrer helt spinn og kommer hjem med feil varer, og lot de andre være igjen – for deretter å gå i forvirret modus. Jeg husker da knapt hva jeg heter selv. Når jeg tenker tilbake på det så har jeg jammen fått til mye likevel. Det er på tide å lande og legge seg i godstolen og innta marka!
Heldigvis nærmer det seg en form for en ende på det hele og jeg rydder og sorterer og kaster tappert. Mandag kommer Freska, min nye vaskeassistent, for første gang og det er jo greit at de ser gulvet de skal vaske. En slags deadline der altså.
Jeg har vært i bånn i bøtta før og jeg vet hva som hjelper. Jeg må ha et liv som et såpass strukturert og rutinert at jeg slipper å ta noen avgjørelser for å få dekket mine daglige behov, Det meste må gå av seg selv. Lenge. Så må jeg kjøpe meg litt hjelp en periode. Rett og slett.
I går prøvde jeg meg på en måneds handel på OBS. Utfordringen er å klare og tenke lenger enn nærmeste time. Tiden vil vise om jeg har klart det. Meningen med store handler er jo å slippe å måtte løpe i butikken ofte for å «brannslukke».
Så her er første steg. Er det noen som ser hva som mangler?
En måneds forbruk omtrent. Sjokoladepuddingen står ytterst. Det er viktigst. Baltazar drikker vaniljesaus til kvelds, jrg spiser pudding med saus. Og godeste Knut Egil sikret meg 8 burker yoghurt fra Sverige.
Fryseren stappet med middag til meg og Baltazar. Og min sagt is selvsagt. Den må jeg ha når søtsuget melder seg utpå kvelden og min tilmålte sjokoladepudding ikke strekker til. Men Monica: Du glemte jo helt at fryseren skulle av-ises! Nå må du vente en måneds tid før det er timt igjen! Og jeg som var så fornøyd med å ha kommet i gang med storhandel igjen! Spiste meg så og si tom på forhånd til og med. Fasan. Ja ja man kan ikke klare alt på en gang. Får lære seg å glede seg over de små fremskrittene. 🤓
I dag møtte jeg sjælveste Frodith og Salt & Pepper på Kunstnernes hus. Det ble fargerikt som det alltid er rundt Frodith.
Vi klarte å få oss bakst, brus & kaffe selvom betjeningen ikke kunne norsk altså😊 Men det var på nære nippet, for latten til Frodith var mistenkelig lite skummet i melketoppene. Vi slo oss til ro med at de nok er bedre på vin med bobler og sånn. Baksten smakte godt, og jeg kan jo bare konstatere at nok et slanke forsøk startet mandag og endte i gjærbakst🤦♀️
Nydelig sol og vi satt ute hvor det var varmt nok, og ikke for varmt. Vanskelig skal jeg jo værra.
Jeg hadde skaffet meg billett til dagens saklige søndag på Litteraturhuset og i dag var det Nadja, kona til Abid Radja som snakket om sin skam.Litteraturhuset saklig søndag med Nadja Ansar
En helt utrolig sterk time, og ingen øyne var tørre. De har hatt det tøft begge to, men også i sin relasjon. Nye sider ved deres forhold og hvordan kulturarven på en måte har påvirket deres samliv til tross for en sterk frigjøringdprosess. Det har gått med noen terapitimer og Nadja er jo selv psykolog. Utrolig reflektert, intelligent, varm, sterk og samtidig lavmælt om sine egne følelser, gjennombrudd.
Etter å ha lest gode blogg innlegg på siden her – vel og merke uten å være pålogget, jada så man kan unngå det- så vil jeg gjerne legge igjen en kommentar og da må jeg altså krysse av i en boks for å erklære at jeg ikke er en robot. Det er mulig noen vil protestere allerede her, men jeg er altså ikke det. Robot altså. 😊
i det krysset er plantet i boksen så spretter det opp et vindu med et bilde inndelt i hauger med inndelte felt. Det heter sikkert noe fancy på matte språket, men det kan jeg ikke. Jurister er kjent for ikke å kunne matte særlig bra. Vi var i hvert fall det på 90 tallet når jeg studerte! 🤓
Poenget er at man skal krysse av i de rutene msn ser bil f.eks. Eller buss. Er det noen som kan gjette hvor ofte jeg stryker på den prøven eller? 🤷♀️
Ja, nettopp. Over 70% vil min kjappe hoderegning på gefuhlen her nå sette to streker under. Nå kan jeg jo ikke matte språket da, men altså! Over my top ass! Tilbake til start. Og joda. Det går an å stryke flere ganger på rad. Erfaring for det også. 🤦♀️
Så nå har jeg et par nye hårete mål å jobbe mot: 1. Trene på robotprøven eller ta seg bryet med å logge inn først. 2. Fortsette å ta seg bryet med å rette opp skrivefeil i teksten, og ta seg tid til å undersøke om den sabla korrekturleseren her på blogg.no faktisk har rett i sine orddelingsfeil varsler. Fasan ass.
En riktig fin søndag ønskes alle leser av bloggen min!
Bildet har ingenting med dagens tekst å gjøre, men viser forhåpentligvis at jeg ikke er en robot. Vilder er tatt på tur ved Vålerenga kirke en random dag. I nabolaget her altså.
Baltazar er min tredje Whippet og er med meg stort sett overalt.I valpekassa hos Gerd i Våler, Librium Whippet.Han missar inte mycket han der. Redakrøren i Ødegården Hundepost på vakt.På vei til EU (Sverige) for første gang. Turen gikk til Koster. Baltazar syntes det smakte godt.Hva er det oppi grytene til mor tro?
Den 5. februar 2018 kl. 01.05 ble Baltazar født. Og siden har ikke verden stått stille!
Baltazar er min tredje whippet, fjerde hund, og min første hund som «alenemor». Hvor jeg har alt ansvaret selv, og har tatt alle beslutninger på egenhånd.
Jeg hentet ham i valpekassa hjemme hos oppdretter Gerd og la ham rett i min egen seng. Og der har han sovet siden.
Baltazar er ikke som noen av de andre whippetene mine, og jeg har måttet lese meg opp på rasen på nytt, gått til adferds terapeut for hund, to ulike, og ellers prøve og feile! Jeg har ligget i fosterstilling på gulvet og ved to anledninger har jeg hatt avtale om omplassering. Jeg har altså vært på steder jeg aldri trodde jeg skulle befinne meg selv!
Baltazar er verdens fineste herre i pels og nå vet jeg sannelig ikke hvordan jeg skal klare meg uten ham. Det tok lang tid før jeg fikk noen emosjonell binding til ham, men jeg husker det øyeblikket godt når jeg kjente det tydelig. Det tok nok lang tid fordi han har utfordret meg på det meste!
Baltazar er en utrolig kvikk, nysgjerrig og sosial type! Han er den raskeste whippeten jeg har hatt og han har langdistanse syn og akselerasjon / reaksjonstid ut av en annen verden. Ja, du kan jo bare tenke deg. 😅 det har gått for seg!
Han sitter i vinduet og får med seg det som skjer utenfor, på terrassen står han på to og planter forlabbene i rekkverket for å få med meg alt utenfor. «Han missar inte mycket han der!» sa naboen en gang. Skarp observasjon, vil jeg si😊
Baltazar er den eneste i huset som ser på fotball på TV. Da er han helt konsentrert. Øynene følger ballen frem og tilbake, helt presist. Om han hadde kunnet spille med blikket?
Han er alltid på jakt ute, og i det døra går opp så er han i posisjon og positur. Om det så er naboens søppelpose i sidesynet så gønner han på. Tenke kan vi gjøre etterpå! Jeg åpner altså aldri en dør uten å være fastmontert i ham med belte rundt livet, en hånd godt surret rundt båndet og bena i bred stilling. 😅
Med Baltazar så er det HMS som gjelder på tur. Helse miljø og sikkerhet. Han går aldri løs utendørs uten bak et inngjerdet område med hunder vi er trygg på, når jeg må ned på huk for å plukke bærsj etter ham, må jeg se meg godt for til høyre og til venstre, og til høyre igjen. De sekundene jeg må se hvor jeg plukker, har jeg jo egentlig ikke. Alt kan skje på et blunk. Dukker det opp noe spennende eller uavklart i synet han da, så ligger jeg langflat på bakken etter båndet – etter å ha skallet hodet bang! I en trestamme!
Han går aldri først rundt et hjørne og jeg passer akkord på at båndet ikke er lenger enn at jeg kan korrigere på null tid. Går vi f fks forbi en parkert bil, så kan han på et blunk hive seg rett foran eller bak – eller under! Før jeg aner ordet av det. Og da ligger båndet gnissent over lakken med Baltazar på jakt etter et el annet i andre enden. Obs obs!
Han trekker som et uvær og siden jeg alltid går med trekkbelte så burde jeg nok ha puttet rulleski eller skateboard under. Det hadde vært noe! Sønnen min har lagt med forbud mor alt som triller utenom bil, sett hen til besøkene på skadelegevakten🤓
Baltazar fikk pass da han kom hjem til meg og siden har vi vi vært på store og små eventyr sammen. Han elsker å dra på langtur, og vi har vært mye på Koster. Han drar meg mot Kosterferja i Strømstad uansett om vi skal utover eller ikke. Når han kommer opp på dekk så hender det han blir så glad at han står på to ben, planter forlabbene på skuldrene mine og gir meg en gedigen Kos og noen våte kyss midt i trynet. Dette gjør han forøvrig rett som det er. Det er så utrolig koselig at jeg lar det stå til. Selv om noen og enhver kan lure. På Koster er det mange fine steder å gå og sitte ned. En av våre favoritter!
Baltazar er som andre hunder glad i rutiner. Han legger seg etter siste turen som er i 19-20 tiden. Etter at jeg la om og ble B menneske, så kommer han ut i stua i 23 draget og begynner å mase på at jeg bør komme meg i seng!
Som meg så har Baltazar lagt seg til litt comfy vaner. Han skal ha sin lille skål med vaniljesaus uten sukker til kvelds. En liten kvelds shot 😍 Etter morgenturen er det alltid mors hellige kaffe kop. Da tar han dagens tyggebein (han sparer det fra frokosten!) og legger seg ved siden av meg og tygger sitt ben. Det er hans etter tur kop😍
Jeg introduserte ham tidlig for soft is og i hvert vårt sete foran i bilen, spiste vi gjerne en sundea is fra mac’ern. Jeg med sjokolade, han uten.
Nå er snart den hellige kaffe kopen over her. Vi har muffins i pressa og skal snart ut i Maridalen Hundepark hvor vi skal møte to,- og firebente venner til lek, kaffe og kake. Prøver å få det til hver lørdag. Utrolig stas. Sosialt å ha hund altså! Baltazar måtte ut med litt løs mage i 05.00 tiden i dag. Så da ble det en tidlig morgen. Særlig siden det ble midnatt før jeg fant bingen.
Boff boff og fin lørdag ønskes herfra til alle lesere av bloggen min. Beklager om det er mye hundebilder her, kan forsikre om at jeg har begrenset det til det minste mulige! Haha Og flere kommer nok senere!
Den hellige kaffekopen. Jeg drikker kaffe og han gnager Dentastix.Baltazars opp ned verden.Her er vi i kjent positur.
Min mamma ble 60 år. Pappa ble 61. Min mormor ble 62. Morfar, farmor og farfar møtte jeg aldri. De døde før jeg rakk å treffe dem. Som du skjønner, jeg vasser i en heller tvilsom arvesynd her også. Vi blir ikke gamle i familien min.
Nå er det jo ikke slik at jeg har tenkt til å gjenta dette. Jeg skal bli stygg gammal. Jeg skal frese rundt med en rullator foran meg og lete etter økologiske epler på salg. På gamlehjemmet kommer jeg til, som resten av min generasjon, å sende vinen ut på kjøkkenet fordi den ikke er god nok. For ikke å snakke om kaffen. Den tuller vi ikke med. Kruttsterk dobbel americano. Ferskpresset. Vannet fylt opp. Og husk at jeg ikke drikker juice fra konsentrat. Whatsoever. Jeg skal lage et sabla leven om jeg ikke får min daglige dusj og ansikts pleie. Jeg skal sovne inn, stille og fredelig mett på livet, med leppestiften på og håret duftende som en sommereng. Eldreomsorgen og min arving kan bare glede seg.
Når det er sagt, så er det ikke helt fritt for at jeg kjenner arvesynden komme krypende innimellom. Jeg har bikka 54 år. Ikke det at jeg går rundt å tenker på døden så ofte. Men de siste årene så har jeg stått overfor noen veivalg. Jeg har drøyd selvfølgelig, for forandring fryder jo kun når jeg snur det runde bordet hjemme (et billig poeng stjålet fra en vits jeg leste et sted). Jeg lengtet for eksempel lenge til den dagen jeg kunne flytte til havet. Det var før Engelsviken. Det var så mange gode grunner til å bli boende der jeg var. Ingen av de grunnene handlet om meg. En dag satt jeg under et tre på Svartskog og så utover sjøen mens Baltazar raste fra seg på svabergene. Så kom jeg plutselig på at jeg kanskje ikke har så all verdens god tid til å gjøre meg selv den tjenesten å velge noe bare for meg. Jeg hadde blitt 50 år og vel så det. En flytteprosess tar tid. Alt fra leting, kjøpe, selge, flytte, komme i orden og etablere et nytt liv. Det var et vendepunkt. Og det var ikke så sabla lenge etter det at jeg faktisk kjøpte drømme leiligheten ved havet i Engelsviken. Til ville protester fra enkelte som ikke hadde mine interesser særlig høyt på prioriteringslisten. Men jeg gjorde det likevel. Og selv om Engelsviken dessverre endte opp i ert mareritt av håndverker feil, manglende styring osv. og jeg til slutt ga opp og solgte, så ville jeg ikke ha vært det foruten. Å følge drømmen om å komme til havet, var bare mitt. Når jeg ga det opp, så var det på et vis også det. For helsa tålte ikke mer bekymringer og stress. Jeg prøver å lære og ta vare på meg selv. på grunn av barndommen min og mange andre begivenheter på veien hit, så har det dessverre ikke kunne prioriteres. Men selv om jeg ikke ennå er 66, så gjøre jeg stort sett som jeg vil nå. Det er vare litt vanskelig å vende seg til tanken. Så det kan gå litt tid før hvert lys viser seg. Men jeg er på god vei. Jeg er på vei. Det er det viktigste. Og jeg blir gladere og sterkere nesten for hver dag som går. Tross enkelte tilbakeskritt.
Som dere skjønner, jeg har ikke tid til å dø i når jeg blir 60. Det er altfor liten tid igjen. Riktignok har jeg en helt annen livsstil enn mine foreldre og legevitenskapen har kommet lengre, men jeg er jo ikke helt en friskus heller. For å si det mildt. Jeg ble syk da jeg var 37 år og tross gjentatte forsøk på å komme tilbake i arbeid, så klarte jeg aldri det. Å komme stabilt tilbake i yrkeslivet 100 %. Da jeg var 47 eller 48 eller noe slikt, så ble jeg ufør. Jeg kastet inn håndkleet. Etter det har jeg hatt som heltidsjobb å ta vare på meg selv. Det klarer jeg ganske godt etter hvert. I det små. Så skal jeg ta større steg av gangen når jeg er rede til det. Når fundamentet er sterkt nok. Jeg har høyt blodtrykk, høyt kolesterol, Leiden mutasjon (økt blodproppfare), har antagelig hatt noen TIA anfall og ble slagpasient for en stund, jeg har migrene og ME. Hva nå det måtte være. Men plagsomt er det . Også har jeg nok noe mer som jeg har glemt. Det er ikke så nøye. Jeg spiser medisiner som andre spiser pastiller og har avfunnet meg med det. Hjerte-kar problematikk er en del av arvesynden så det har jeg overlatt til ekspertene å håndtere.
Etter at jeg ble akutt syk i 2007 og ble slagpasient, skjedde det mye med meg. Den første tiden var jeg vel i et slags sjokk. Fra å være en fulltidsarbeidende direktør med stort ansvar og mestring, familieliv, båtliv, masterutdanning i ledelse på BI på deltid – til å bli satt helt på sidelinjen. Ur funksjon. Med en slagdiagnose? Jeg husker at jeg tenkte på: Hvis jeg har et år igjen å leve; hva vil jeg bruke det til? Jeg hadde ingen stor hårete drøm. Kanskje fordi jeg aldri har kunnet tillate meg det. Eller kanskje fordi jeg var fornøyd som det var? Jeg har brukt mange år på å venne meg til å tenke på hva jeg liker. Jeg liker å skrive og å blogge. Jeg har lyst til å få ferdig en bok, eller flere. Så liker jeg å reise, men jeg har funnet ut av de bør være av ikke så altfor lang tid, ellers får jeg hjemlengsel. Så liker jeg storby, og har lyst til å bli ennå bedre kjent i Europa. Har ingen drøm om fjerne kontinenter egentlig. Men jeg må liksom til London innimellom. Såpass som lommeboka tillater. Så kan jeg tenke meg en fredelig tur til København innimellom. Og liker jeg de dagene jeg kan sitte her hjemme og kope meg kaffen og bare ta den tiden jeg trenger. Ta dagen som den kommer. Utforske nye turstier. Innvendig som utvendig.
Det er ikke så svulstig egentlig. Men om jeg forestiller meg at det er slutt om en 5-6 år så er det helt klart for lite. Jeg har altfor mange hverdager igjen å bruke opp. så det har jeg ikke tid til. Rett og slett. Den arvesynden får konkurranse.
En riktig fin natt eller morgen ønskes alle lesere av bloggen min. Det ble midnatt igjen. Hvem skulle tro at jeg etter 53 år som ihugga A menneske skulle ende opp som B menneske. Man lærer så lenge man lever. Og godt er det!
En blå brettebukse fra Bitte Kai Rand😊🙋♀️Er størrelsen bra eller skal jeg hente en større? Spurte den hyggelige unge damen.
Jeg satt mistrøstig i prøverommet på Bitte Kai Rand i Paleet. Det var flombelyst og hver minste lille fettrand rundt magen ble ekstra uthevet. Veldig kult, liksom.
De har en spesiell bukse med høyt brette liv i basis kolleksjonen sin og jeg har vært avhengig i noen år. Jeg har gjerne to stk. av gangen: en sort og en blå. Vinter og sommer. Den blå bretter jeg til kneet på varme dager og får en fin capri😊 Jeg bruker dem til fibrene ryker. Og kjøper ny.
Høsten kom plutselig på kjerringa i år, og det var på tide å finne frem høstgarderoben og legge tynne luftige kjoler til side.
Flyttelasset kunne avsløre at det kun var en blå igjen. Den sorte overlevde nok ikke vinteren i fjor. Dongeribuksene som jeg har liggende litt bak i skapet, er for optimistiske dager. De er innkjøpt i svake øyeblikk da jeg tror jeg fremdeles kan bruke en ordinær jeans fra Bik Bok. Den unge damen bak kassen på Bik Bok lærte meg et triks; å hekte hårstrikk på knappen i linninga og tre gjennom knapphullet og feste tilbake. Vips! En ekstra liten stretch! Jeg kjøpte jo buksa – i både blå og sort- og forslaget på flekken. Jeg glemte jo helt at en jente på 20 ikke aner hvordan min mage buler når den slår seg vrang. Den er sikkert fin på hennes mage når hun har spist litt mye i et middagsselskap🤦♀️😅 Men jeg nekter å gi opp og buksene får bli hver gang jeg rydder i skapene.
Anyways, i desperasjon var det bare å hive seg på banen inn til sentrum og bane seg vei til butikken Bitte Kai Rand før de nyankomne modellene var utplukket. Og det ante meg: Nå måtte jeg prøve ny størrelse. Ellers kan jeg bestille på nett.
Det siste året har vekten vært uskikkelig og magemålet likeså. + 5-6 kilo. Alt rundt magen og litt ekstra til kjakene og haken. Overgangsalder og innsettende stoffskifteproblemer har gjort sitt. De uimotståelige sjokoladebollene på Cirkle K teller vel ikke, for ingen ser at jeg spiser dem?🤷♀️ Ja, dem ja.
Magen er et katastrofeområde etter 3 store bukoperasjoner, irritabel tarm og mer til. Magen er gravid uten livmor og den blåser seg opp mange cm i omkrets Ila et måltid. Alt dette under den nye og gamle fettranden. Skikkelig marmorert mage. Bitte Kai Rand sine brettebukser i stretch og H&M basic treningstights er eneste som kan dras over magen og opp til under puppene. Med hold uten å stramme. Det er et kunststykke. Men disse buksene klarer altså det. Kan ikke ha noe som helst som stopper midt på. Da er jeg ferdig for dagen. Dessuten blir en stor mage til to og det ser dobbelt så mislykka ut. 😵💫
Jeg satt utrøstelig på stolen i prøverommet med størrelsen min i en ny fin dongerimodell.
«Kan jeg få en ny størrelse kropp??» svarte jeg.
Jeg hørte et trøstende smil gjennom gardinen, så kom det en medfølende hånd med en størrelse større – uten et ord. Jeg tredde den over magen og gikk ut av flombelysningen som på død og liv skal forsterke hver minste lille magerulle! Hun så på meg og sa yes, der satt den. Sitter perfekt jo! Du har så fine ben, så jeg synes de kommer mer til din rett i den smale modellen. Ikke bootcut’n.
Jeg gikk glad og fornøyd ut av butikken med en svart brettebukse og en ny modell i dongeri i posen. Den er litt varmere på kalde vinterdager. Og den tåler magen den også. Det er fint, siden jeg ikke gjør det
Jeg var så lettet at jeg – nesten – feiret med en is🫣
ME hodet hadde kjøpt billett til foredraget om bekjempelse av rasisme og fascisme av Jonas Bals. Hvordan jeg hadde klart å lese 15. oktober til å være 17. september skjønner selv ikke jeg.
Men dette skulle bli den beste omvekslingen jeg har gjort ever.
Eva Joly og Nina Witoszek gjestet saklig søndag på Litteraturhuset i dag og Anne Grosvold intervjuet damene om boken deres «Det blåøyde riket.»
Det var selvsagt utsolgt, men vi fikk sitte i et mindre møterom oppe, vi som ikke nådde frem til billettene. Der var det gratis videooverføring og vi så, hørte og sukket, nikket og ristet på hode og klappet i fullt rivende engasjement.
For maken til skarpe, veltalende, drivende dyktige damer skal du lete lenge etter. Med Eva Joly sitt skarpe jurist intellekt og utrettelige engasjement mot korrupsjon og Nina Witoszek sitt vidunderlige historiefortellingsunivers så har de fortalt historien om hvorfor de mener vi her på berget er ganske naive når det kommer til korrupsjon.
Boken er skummelt treffende i disse dager og man skulle tro at de har sittet med både to og tre krystaller da de skrev boken.
På en lettfattelig og trollbindende måte ble vi i løpet av en times tid dratt gjennom saler som Tangens vei til Oljefondets ypperste stol gjennom kreative projiseringer i digge selskaper, om hvordan varslere fremdeles blir avsatt på dagen og frosset helt ut med store økonomiske og personlige omkostninger, og ikke minst hvordan Equinors sjef klarte å ende opp som CEO i British Petroleum.
Og mens Sindre jakter aksjegevinster, statsmenn og kvinner fusker med pendlermidler, bedriver aksjehandel med flere hatter på- presumptivt ressurssterk elite, så kaster vi NAV’ere i fengsel for 3000,- kroner i urettmessig ytelse på grunn av en Danmarksferie som ikke går nevneverdig utover noen annet enn at man har å innfinne seg.
Så hvorfor tar vi ikke mer grep om vår egen holdning og naivitet?
Det skal så lite til sier Eva Joly. Det koster veldig lite å ettergå de økonomiske akrobatene, max 2 timers lesearbeid (gidder man ikke sette seg inn i det?) Er vi en gjeng i «kosefjøset» som liker å tro vi er ufeilbarlige og ikke tåler å høre sannhet?
Ordet kosefjøs er visst diktet opp av Nina Witoszek. Hun er polsk innflytter til Norge og har i følge henne selv vært sjokkert over vår naivitet siden. Så er hun da også vokst opp nærmere de kalde gufs fra ikke totalitære, men diktatoriske barbarere, mener hun. Ondskapens natur er mer enn vi orker ta innover oss og hun mener vi altfor lenge var overraskende naive eller mildt godtroende overfor Putin f.eks.
Det er fremdeles f.eks ingen plikt til å tinglyse et skjøte i Norge. Det gir stor mulighet for å unngå beskatning. Det hadde tatt noen 5 minutter å skrive et lovforslag. Og man burde virkelig laget et lovmessig oppsigelses for varslere som sier direkte: Det er ikke lov å si opp varslere.
Sentralt i norsk rett står regler om habilitet. De sikrer at vi skal slippe å fundere på hva Erna har visst og tenkt om Sindres aksjer. I tillegg har vi sluttet oss til reglene som skal pålegge oss å forklare alle pengetransaksjoner på kontoen (og merkes som utsatt for korrupsjon (2004). Hvordan kan det fremdeles skje at vi har et land på bristende tillitsgrunn?
Klar og direkte tale fra to damer som vet nok til å kunne være det.
En av de mest spennende dagene mine på lenge! Og selvsagt kom jeg hjem med signert utgave av boken. Og bilde av damene som signerer er tatt og publiseres selvsagt med tillatelse fra hovedpersonene selv.
Eva Joly (til venstre) og Nina Witoszek signerer min utgave av boken deres.
