Koster er en øy-perle utenfor Strømstad.

I hovedsak er det Nord og Syd Koster, men det er et helt øy-rike med stort og smått plassert en liten times tur med ferje eller egen våt fra Strømstad Hamn. I Kosterhavet. Friskt, vakkert og vilt.

I mange år har jeg tatt turen hit ut med ferje. Jeg liker det best utenom turist sesongen, og høsten er spesielt vakker her ute. I mange år var jeg båt turist selv, det var også fint. Men da jeg ble skilt og uten egen båt, og ufør, så fant jeg fort ut at dagstur til Strømstad og Koster er helt innafor.

I årenes løp har det blitt mange turer, både alene og med venner.

I går ble Marianne med, vi har pleid å få til en høst tur de siste årene. Med godt tøy og frisk bris i kinnene, har vi kost oss mange ganger her ute. Vi pleier å ta 12.15 ferjen ut, gå av på Sydkoster i kanalen mellom Nord og Syd, og gå tilbake til Ekenas. Og ferjen tilbake 15.20. En akkurat passe tur!

Kosters Tradgårdar fortjener minst en egen blogg. Det er en oase av et familiedrevet økosystem på Syd Koster. Permakultur, holistisk og økologisk. De dyrker egne grønnsaker og foredler det til de deiligste vegetar retter i cafeen sin. Mange av oss har blitt stamgjester her. Man kommer rett i vater bare man er innafor porten her på Tradgården. Så langt fra grensehandel, norsk havnefyll og konvensjonell mat man kan komme.

I går var det vårt siste besøk der. Det er uendelig trist, men samtidig veldig forståelig. Cafe driften avvikles. Men stedet består selvsagt. Det blir muligheter for kurs i yoga, matlaging, permakultur mm. Eierne holdt en liten avskjedstale i går, følelsesladet selvsagt. Alt har sin tid. Nå skal det fokuseres litt mer på den erfaring og klokskap som har kommet ut av et livsprosjekt her ute.

Neste helg er siste mulighet for å besøke Tradgården cafe. Blir jeg desperat, kjører jeg over grensa igjen for å få med meg atmosfæren, maten og de fine folka der bare en gang til! 😅

Alle møblene inne og ute kan kjøpes. Inntektene går uavkortet til Leger uten grenser. Og eierne runder opp. ❤️

Kosters Tradgårdar

Her er er knippe bilder fra gårsdagens tur til Koster. Marianne har tatt de fleste bildene fra turen vår i går❤️

I Strømstad finnes et lite grått hus. Det er på hele 25 kvadratmeter og ligger midt i den underbara skjærgården på svenske vestkysten.

Huset er lite, lekkert og har alt Baltazar & jeg trenger. Med stor koselig uteplass og gangavstand til havet, badesteder og kyststien, ja så er dette det perfekte rekreasjons sted for oss. Her skal vi bo nesten hele neste sommer. Vi har leid huset i hele juni og juli.

Nå er vi på bli kjent tur. Oktober er helt perfekt å være her. Helt uten turister er det ikke, men betraktelig roligere enn på sommeren og havet er så utrolig mye vakrere og friskere på høst og vinter.

Hanne er vår perfekte vert. Hun bor i andre enden av eiendommen. I sommer traff jeg Hanne tilfeldigvis på brygga i Strømstad da min kompis ble akutt syk og Hanne kom oss til unnsetning. Hanne er operasjons sykepleier. Da min venn var på vei i ambulanse til sykehuset, ble vi litt bedre kjent. Hanne er norsk og har kjøpt seg hus i Strømstad. Et lite hus til ble satt opp i 2016 og leies ut.

Siden har vi hatt kontakt. Da jeg landet i Oslo og bestemte meg for å bli en stund, så skjønte jeg at havfruen kom til å savne havet.

Løsningen har vi altså funnet her i en lang leiekontrakt for sommeren. Midt i mitt vakre paradis. Havfruen kan senke skuldrene❤️

Flere bilder, mer om livet ved havet i oktober og bli kjent helg kommer senere.

Takk for at du stakk innom bloggen min!

I ettermiddag ble Baltazar & jeg stoppet i kontroll på grenseovergangen på Svinesund. På svensk side. Det var stor kontroll og alle kjøretøy ble stoppet.

Køen startet langt over på norsk side og vi hadde stått lenge og ventet på tur. En hyggelig tollinspektør stakk hodet inn i bilen og spurte hvor jeg skulle. Strømstad. Og hvor lenge skulle jeg være der. Og hadde jeg hund i bilen?

Jeg svarte, smilte og tok frem mitt og Baltazar sitt pass. Han tok bare i mot passet til Baltazar. Bladde frem til en blank side og spurte etter rabiesvaksine. Nei, det har han ikke. Jeg ba ham sjekke dokumentasjon for ormekurbehandling som vi følger til punkt og prikke hver 28. dag. Siste vi gjorde før vi dro i dag, faktisk. AniCura Grunerløkka. Anbefales forøvrig.

Nei, det var rabiesvaksine han skulle se etter.
Men, altså. Det er ikke krav til rabiesvaksine for norske hunder til Sverige! Jeg har dratt frem og tilbake her støtt og stadig i 20 år med hund!

Han leste på mobilen. Lenge. Jeg protesterte igjen. Høflig, men bestemt.  Til slutt måtte han gå inn og dobbeltsjekke. Etter laaang tid kom han tilbake og samlet alle kontrollørene. De pratet seg i mellom før 3 stk kom mot bilen.

Det var først da  skjønte at han faktisk trodde det var krav om rabiesvaksine inn til Sverige fra Norge. Han lente seg ned mot meg og ble veldig formell.

Han spurte om jeg kunne forstå hva han sa. Jeg skal snakke svært tydelig sa han. Han hadde en svensk dialekt. Ja, sa jeg. Jeg skjønner hva du sier, men jeg forstår det ikke.  Men mener du det er blitt krav om rabiesvaksine? Nei, sa han. Det har det alltid vært. Jeg så himmelfallen på alle tre tollerne som nå samlet seg ved bilen vår.

Jeg ble plutselig fryktelig redd. Jeg har hørt at hunder som forsøkes innført uten lovlig dokumentasjon/vaksiner mm. blir satt i karantene. Skulle de da Baltazar? Jeg hadde tatt min død av det. At han skulle hentes ut og settes i bur hos fremmede mennesker? For hvor lenge?

Som de fleste som følger bloggen min vet, så har magen mildt sagt vært i ulage i det siste. Forstoppelsen ble så ille til slutt at jeg har måttet gå til drastiske skritt. På vei til Sverige begynte magen å rumle noe veldig. Og da, akkurat da, på Svinesund tull stasjon, med tre tollere i truende posisjon, utløste hele fossen seg. Ja, jeg bæsjet meg helt gjennom til setet i bilen!

Derfor – bare derfor – ble jeg så glad da de sa at jeg skulle eskorteres tilbake til Norge. Nektet adgang. Men jeg fikk kjøre selv bak en følgebil og Baltazar var det ingen som rørte. Er det sant? Skal dere ikke ta Baltazar? Å nå ble jeg jeg sååå lettet. Jeg bryr leg ikke om noe annet og kjører lydig etter eskorten kryss over E6 og tilbake til broa på andre siden.

Slukøret, forvirret, med bæsj i buksa, kom jeg inn på rød sone på norsk side av Svinesund. Jeg lurte på om vi  var velkommen tilbake i Norge? Eller om vi var blitt statsløse på toppen av det hele🤦‍♀️

Jeg fikk knytt en ekstra ull jakke rundt livet så ikke alle trailersjåførene på grensen så absolutt alt der bak, lukten blandet seg vel med andre odører på venterommet.

Det norske tollvesen er dagens helter. De ringte resolutt til sine svenske kolleger og rett etterpå var jeg ønsket velkommen tilbake til Sverige med det samme. Den norske tollbetjenten anbefalte meg å bruke toalettet på Shell i Svinesundparken til å gjøre det jeg måtte gjøre da de ikke syns det var rent nok for en dame der trailersjåførene brukte badet. Vel. Hva skal jeg si? 🤷‍♀️

Da jeg atter en stund senere satt kursen over broa  på nytt Hm- egentlig litt rart jeg turte når jeg tenker på det nå – vel da jeg kjørte selvsagt inn på tullens kontor. For nå var kontrollen over og jeg kunne kjørt rett inn i Sverige. Men jeg var ikke helt trygg ennå. Jeg ville nødig ha et kobbel kjørende etter meg inn i Strømstad. Så jeg ville selv høre tullbetjenten se meg rett i øyne og bekrefte at det ikke er krav om rabiesvaksine for hund mellom Norge og Sverige.

Og helt rett. Da jeg kom til skranken så visste ikke inspektøren at det ikke var krav om rabies vaksine fra Norge. På igjen.  Men før hun hadde bestemt seg for hva hun skulle gjøre, så kom sjefen løpende. Lettere rød hektisk. Ja, ja, selvsagt skal du kjøre inn. Det er ingen krav om rabiesvaksine fra Norge. Hun hadde akkurat snakket med sine norske kolleger og garantert vår innkjørsel til Sverige.

Men det er jo det jeg har sagt hele tiden!

Nå hviler vi ut, Baltazar og jeg. Endelig fremme i Strømstad. Det er en kald, rolig og utrolig vakker kveld i oktober her ved havet. Kveldsturen ble til langs sjøen, som ligger som bekmørk fløyel. Rolig. Duftende av hav. Skuldrene kan senke seg. Og jeg trenger en dusj🤓 og det er vaskemaskin her❤️

Det er ikke krav om rabies vaksine for hund på tur mellom Norge og Sverige.

Hva vi gjør i Strømstad? Ja, det tenkte jeg å skrive litt om i morgen.

Ønsker alle lesere av bloggen en riktig fin oktober kveld❤️

Jeg er født optimist. Det tror jeg at jeg har arvet fra min far. Glasset mitt er naturlig fylt halvt opp, ikke tømt halvt ned.

I kombinasjon med en god porsjon selvdisiplin og struktur, så kom jeg mer enn langt på min ferd i livet. Løvetann barnet som vokste opp uten trygge rammer som hus og hjem, mat og strøm og trygge omsorgspersoner.

Jeg har ofte tenkt at jeg er heldig. Det var ikke gitt at jeg skulle klare meg så bra med slik grobunn. Jeg hadde også med meg lærdommen om at jeg ikke kan forvente noe av noen og at alt må du skaffe deg selv. Det tror jeg også har vært med på å dytte meg i den retningen jeg gikk. Og alt jeg oppnådde. På tross og ikke fordi.

Så mistet jeg Martin, mitt første barn. Så ble jeg syk. Alvorlig syk. Så mistet jeg fotfestet i karriere og jobb. I det sosiale livet. Så raste familien min inn i en stygg skilsmisse. Så kom utfordringer på en snor som skulle utholdes alene, syk og skilt.

Fremdeles er glasset mitt fylt opp halvt. Fremdeles er jeg strukturert og villig til å stå på når det gjelder. Jeg nekter meg lite når livet byr opp til dans. Jeg har tatt mestringsgrep og eierskap over det nye livet mitt. Funnet veien ut på eventyr i naturen. Storbyferier alene. Skaffet meg en lojal og trofast partner som også er eventyrlysten. Han har fire ben og pels, men pytt sann. Vi har det fint sammen😅

Jeg liker å formidle det budskapet. Hvor mye fint som kan finnes i en alternativ, ikke valgt hverdag. Hvis man tar eierskap og får mestring. Det fordrer jo selvsagt kunnskap og aksept og det sitter jo ofte langt inne. Det gjorde det i alle fall for min del. Men da, når jeg sitter på et lite høydedrag på en onsdags formiddag kl 11 i oktober og ser utover ramsalt hav. Det er ikke da jeg savner rushtrafikk, sure kaffeluktende møterom og møte agendaer. Eller familie hverdags logistikk.

Men innimellom, langt der inne, så presser det seg frem et skrik. Et inderlig, dypt skrik. Et skrik fra dypet. Smerteskriket. Det er så bunnløst. All utholdt smerte, fysisk som psykisk, rommes i det skriket. Det tar så stor plass det skriket at det nesten ikke er rom til noe annet. Livet dyttes i ubetydelige skygger bak skriket når det kommer. Alt annet er usynlig.

Og i de øyeblikkene kjenner jeg ikke på noen lyst til å leve. Jeg har hatt impulstanker om å ta mitt eget liv i disse øyeblikkene. Det er skummelt. Men mest av alt etterlater dette skriket seg et stort rom av sorg. Sorgen over at smerten er så sterk at livet ikke kan holdes ut. For det er smertens budskap.

Det tok tid før jeg slapp til det skriket. Lot det stå til. Kjente det uendelige ubarmhjertige i det. Utforsket det. Observerte hva det gjør med meg.
Det var også en prosess av aksept. At det faktisk er sånn med meg også. Optimisten med halvt fullt glass. Den disiplinerte som har rett fokus og ikke sluppet annet til. Det er grenser for alt en skal tåle. Også for meg. Det er lov, og helt forståelig at livet ikke kjennes til å bære med så mye i bagasjen. Og i tillegg ribbet for det livet alle andre har. Med jobb, meningsfylte hverdager og mye sosialt og glede seg til. Og fellesskap som bare er der i form av en fungerende familie, et sosialt nettverk som man kan pleie osv.

All smerten. Den bæres alene. Hver dag. Ofte i stillhet. Klart det koster. Klart det er for jævelig.

Klart det glasset tømmes fort da.

Når skriket har lagt seg, tårene har tørket og kroppen har roet seg, så sitter jeg igjen og ser utover havet. Livet flyter litt igjen. Og glasset fyller seg halvt opp. Jeg kjenner etter i kroppen at den er her enda. Jeg er her. Og har alle mulige ressurser, gleder, muligheter til å skaffe meg det livet jeg nå trenger.

Det er viktig å fokusere på det man har, ikke på det man ikke har. Lage seg gode mestringsstrategier og glede seg over det man kan. Det er slik livskvaliteten kan seire over det mørket som uansett vil ligge der og kreve sin plass innimellom. For noen år siden aksepterte jeg det også.

Jeg går i terapi. Jeg kan snakke med likesinnede og psykolog om dette. Så det går fint. Jeg tror det er viktig å ha et sånt rom. Selvom det ikke er så ofte smerten skriker etter døden, så tror jeg det er viktig å anerkjenne det.

Jeg skriver for å dele slik at andre kan ha nytte av det. Hvis du føler deg trigget av dette, så vit at du ikke er alene. Vi er flere, sikkert veldig mange, i samme båt. Det er livet. Den mørke delen er det ikke så mange åpne rom for. Dessverre.

Dersom du synes det kunne vært godt, så håper jeg at du gjør som meg og finner et godt og trygt rom f.eks hos en psykolog hvor alt tåles og hele deg rommes og tåles.

Klem til alle slitere, overlevere, syke. Og alle dere andre😊

Fremtiden er avlyst og fortidens melk er spilt. Igjen står jeg i nået. Der jeg alltid har hatt så vanskelig for å lande.

Jeg et alltid altfor opptatt av å planlegge fremtiden eller prøve å forstå fortiden. Jeg har trent på dette nået i mange år. Og jeg har kommet såpass på vei, at jeg begynner å få en aning om hva det handler om.

For det er visst her det skjer. I nået. Det er her fremtiden skapes, og fortiden fordøyes.

Pust, sitt stile og se rundt deg. Hva kan du se? Høre? Lukte? Sanse? Hvordan føles kroppen din? Er du kald? Osv. Smerte for eksempel. Den kjennes i nået. Det har jrg mye av. Når jeg flyr i fremtiden eller rir fortidens bølger, så kjenner jeg dem knapt. Kroppen lever sitt eget liv. dette er forsåvidt også en traume overlevers hverdag, men også en travel sjel.

Også er det i gang igjen. Ikke hos deg, kanskje. Men her. Jeg kom på at jeg skulle be med en venninne på langtur i marka for snøen faller og blir liggende i høyden. Det må skje snart.

Men nå er det sånn altså, helt på alvor, at fremtiden faktisk er avlyst. For jeg vet ikke hvilken gang. Jeg har alltid hatt retningen klar for meg og gått med bestemte skritt dit. Med beinhard vilje så har jeg alltid kommet dit.

Men så begynte det plutselig å spøke litt i 2007. Midt i et direktørmøte ble jeg delvis følelsesløs i høyre side av ansiktet og hode. Samme ettermiddag lå jeg på akuttmottaket på Aker sykehus og ble overført slagavdelingen. Lite ante jeg st det var begynnelsen på slutten. For karrieren jeg jobbet beinhardt i mange år for. Men også yrkesdeltagelse i seg selv. Det var såååååå langt fra det som slapp til i mitt hode at jeg i en alder av 37 skulle bli så alvorlig syk at jeg ble ufør i midten av 40 åra.

Jeg har jo funnet igjen fotfestet. Igjen og igjen. Sykdoms forverringer, andre endringer, skilsmisse med særs konfliktfylt utfall, en husdrøm som ble et mareritt. Å oppdage at annenhver jul ble utholdt alene. At vi likevel ikke ble to om det nye livet. Venner som ikke var der likevel  når de ytre rammene ble borte og jeg trengte omsorg og trøst og ikke kunne gi så øye tilbake. Et liv som måtte redefineres for mestring, innhold og kvalitet gang på gang. Ellers ble det stående tomt.

En venn er nylig separert etter mange års ekteskap. Han har flyttet ut og det har vært stille en stund. Jeg spurte; hvordan går det? det går greit sltså. Men jeg bruker endel tid på å fundere på hvilken retning livet tar. Ja, det kan jeg skjønne. Når alt en har levd, bygget og trodd på plutselig bare ikke er der mer. Hva da?

Selv har jeg sluttet å undres på hvilken retning livet tar, hørte jeg meg selv si. For hver gang jeg finner den, blir den revet bort igjen. Og det er jo sant.

Men for min del må jeg bare konstatere i skrivende stund at jeg ALDRI hadde trodd det skulle føles godt å bo i Oslo igjen. Havfruen. Men det gjør det. Nå i hvertfall. Og at jeg skulle være fornøyd med å leie og ikke eie? Jeg som har eid og styrt mine egne saker siden jeg fikk min første lønnsslipp som fast ansatt jurist? Men akkurat nå kan jeg ikke tenke meg noe annet. Det er så enkelt å bo i Oslo. Og livet pulserer. Jeg elsker det. Og det er så deilig å slippe håndverkere, store regninger ut av det blå i et enda kjør og bekymringer langt inn i natten for at man klarer alt alene. Teknisk, økonomisk, juridisk.

Så akkurat her. Akkurat nå. Så føles alt godt. Og riktig. Fremtiden er ikke bare avlyst. Den er ikke skapt ennå. Og det tror jeg egentlig at det er en mening med. Men det skal noen daglige kamper til med kontroll freaka inni her til for å kunne lande godt i nuet og kjenne hvor godt det er. Her og nå. ❤️ Jeg starter som vanlig med en kaffe kop. Og prøver å holde den i nuet. Og ikke ta den med meg inn i fremtiden. Eller tilbake til fortiden.

Ønsker lesere av bloggen en riktig så fin tirsdag!

Jeg er ikke gravid uten livmor og midt i overgangsalderen. Jeg vet det ser sånn ut. Jeg er forstoppet, og har oppblåst og betent mage og tarm.

Bildet er fra ca et år siden. Jeg ser akkurat likedan ut nå. Det er et rent mareritt. Jeg klarer ikke bøye meg for å knyte skolissene og bøyer jeg meg fort fremover går gass alarmen på luftrenseren tvert🤓

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg får ikke bæsjet noe særlig annet enn knallharde små erter innimellom som kunne vært brukt som ammunisjon.

Denne gangen har jeg fått problemer med å spise så jeg får i leg nok og variert kost. Det er liksom ikke noe vits i å spise, det blir liggende å ese magen utover.  Det blir for tøft. Ikke middag, kjøtt, Ikke grove kornprodukter heller. Magen klarer ikke håndtere det og alt blir liggende som en klump i magen. Og det uten dårlig samvittighet. Inflamatoriske smerter øker på til max og Ibux & naproxen som er eneste som hjelper, tirrer jo opp magen så jeg tør knapt.

Jeg er slapp og trøtt og får ikke i meg nok næring. i dag har jeg dyttet en pose Sørlands chips med havsalt ned på høykant og kjøpt ordentlig Farris selvom jeg har soda stream og synes det er en unødvendig utgift.

Jeg har strevd med dette i uendelige tider. En gang var de inne med en slange men måtte avbryte pga for store sammenvoksninger etter inngrep i buken (2 keisersnitt med 1 års mellomrom). Det var j… vondt. Lokalbedøvelse hjalp ikke. Men de konstaterte at det var rødt og betent der inne. Javel. Det kjenner jeg.

Jeg har hatt to operasjoner til etter det. Siste gang skulle begge eggstokker fjernes, men de tok kun den med cyste, den andre som skulle fjernes forebyggende kunne de ikke ta uten for stor risiko for å ødelegge tarmen pga sammenvoksninger. Det hadde sannsynlig endt med utlagt tarm, sa de. Og det måtte jeg vært forberedt på. Enig i det for så vidt. de oppdaget det under operasjonen.

Så da vet jeg hva som venter om jeg får cyste på siste eggstokk. 🫣

Og undersøkelser innvendig av den tarmen tror jeg ikke er mulig uten å ødelegge den. Lokalbedøvelse hjalp ikke sist. Så da må det i såfall bli i narkose. Og det vet jeg jo nå at jeg ikke tåler. Så det blir når jeg må. For jeg spyr og skjelver i forgiftning i døgn etterpå av narkose og morfin.

Vel – Det var dagens klagemur! Nå har jeg vært på apoteket og kjøpt alle reseptfrie remedier som tenkes kan for problemet. Det kostet en formue, men jeg trakk kortet og lot det stå til. Så håper jeg slusene åpner seg!

Livet med ødelagt tarm og ME og alskens annet er ikke et billig liv. Lite behandling å få på resept i offentlig ordning. Kosten jeg prøver å holde meg til; ren, ubearbeidet økologisk mat er svindyr. Og jeg har ikke påvist cøliaki eller noe sånt (blodprøver utelukker det) så noe tilskudd til kost kan jeg ikke søke.

De fleste kjerringråd og alternative vinkler er utprøvd for lengst. Over år ble jeg faktisk mye bedre. Kronisk ørebetennelse hadde jeg i over 15 år og nå er det nesten nede i ikke behandlingstrengende. Magen var fin i mange år etter at jeg la om kostholdet. Å kutte alkohol helt hjalp nok også på. I fjor ble jeg dårlig igjen.

Nå er det å få tømt seg (starter her😅), få i seg næring om enn i tilskudds form og nok væske.
Fikk i meg to økologiske egg i dag og drakk et lite glass RÅ appelsinjuice ved siden av (ikke øko men det eneste alternativet jeg finner som ikke er prosessert på noe vis og derfor har næringsnytten igjen). Egg skal visstnok inneholde alle næringsstoffer vi trenger, minus vitamin C. Derfor appelsinjuice. Så det var et forsøk verdt. Også er den nye riskokeren ypperlig til å lage havregrøt i. Det funket også greit. Det er lenge siden jeg spiste havregryn og i dag husket jeg at de store flakene er best. Helios sin er ypperlig.

Har fryktelig sug etter salt så vurderer å lage salt blanding i stedet for å spise Sørlandschips da. Men det får være akutt greit. Salt blanding kan visstnok lages ved å blande 2 ts Himalayasalt i 2 dl vann. La det stå over natten og tilføres i bittesmå mengder i drikken Ila dagen. Vi får se. 😊 Det er vek et såkalt kjerringråd og jeg medisineres for høyt blodtrykk 😱

Håper du har en mage og tarm i balanse. Det betyr så innmari mye for helsa ellers.
Ønsker alle lesere av bloggen min en fin mage-mandagskveld❤️

Nå nylig var det endelig min tur til å oppdage Karpe.

Omar Shariff albumet og særlig låtene PAF.no og Salmalaks har gått på repeat en god måneds tid her. De rører meg rett i ryggmargen de gutta der ass. Det er så sterkt. Stadig hører jeg nye lag og dybder i tekstene.

To språklig «as far as jeg veit»
To kulturelle «jeg får nye sedler, men ingen ligner oss på pengene».
To enkle setninger som forteller så mye.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I kveld har jeg sett dokumentaren om Karpe «Vegg Vegg vegg». Chirag sier: «Vi kan kodene i så mange rom, vi kan manipulere så mange».

I følge info i filmen inneholder albumet Omar Shariff tekst i seks ulike språk.

Karpe treffer en nerve hos meg, som stadig er tilstede i min nye hverdag her på Oslo øst. Jeg tenker og reflekterer ofte over det. Hvordan flere kulturer møtes i dagliglivet. På skolen, i barnehagen. I butikken og som naboer. Alle med fremmedkulturell bakgrunn. Alle etnisk norske. De leker, lærer og jobber side om side. Her er vi alle like mye verdt og omgås hverandre i gjensidig respekt og som et fellesskap. Det er ingen floskel altså.

Når du kan alle kodene, mange språk og det er likegyldig om kompisen din heter Ahmed eller Anders så har du en viktig kompetanse med deg. I motsetning til hva jeg hører om i media,  så hører jeg to og flerkulturelle hver dag. De går med og uten hijab, Hoka joggiser, kjører el sparkesykkel og sparker fotball på løkka. Gutter som jenter. De snakker klingende norsk uten aksent med svart hår og mørke øyne. Og tar telefon fra mamma og slår over i klingende arabisk på sekundet.

Den kompetansen, den koden, de verktøyene. Det er det som skal bære oss frem til fremtiden. Det er jeg sikker på.

Jeg vil gjerne geni erklære gutta i Karpe. Jeg har selvsagt ingen tyngde, dybde og kunnskap til å gjøre det, verken musikalsk eller teksmessig. Innholdsmessig er de en del av fremtidens kompetanse. Det er jeg helt sikker på. De er med å bygge broer i stedet for murer. Og avslører at inni er vi ganske like og sårbarheten binder oss sammen.

Anbefaler også bøkene til Zeshan Shakar «Tante Ulrikkes vei» og «Gul bok».
Det er langt fra Grorudalen til Regjeringskvartalet. Og ingen nordmenn spiser kebab i lunsjen.

Helt siden mine yngre dager har jeg hatt den tvilsomme gleden av å juge om folk.

Jeg simpelthen elsker å gå gatelangs på kvelden og smugtitte bare bittelitt inn i opplyste vinduer og danne meg et raskt bilde av hvordan det ser ut innvendig. Så starter min kreative hjerne og se for seg hvilke folk som bor der.

Er det en enslig mann? Kvinne? Familie? A4 liv, eller bohemer? Har de hun eller katt? Hva jobber de med? er det rotekopper eller system – nerder? Er de A eller B mennesker?

På 90 tallet loffet jeg ofte rundt på de greske øyer om sommeren med sekk på ryggen. Jeg tok ferje fra øy til øy og ble noen dager her og der. En ferieform jeg virkelig savner! Jeg sov i sovepose under stjernene på ferjedekk og camping sammen med vilt fremmede andre unge eventyrlystne.

Jeg satt mange timer på dekk med en lunken øl og en donut, godt gjemt bak solbriller og caps og iakttok medpassasjerer. Jeg hadde mange timer til å juge om dem. Hvem var de? Hvordan bodde og levde de hjemme når de ikke var på ferie? Og noen ganger, hvilket land kom de fra?

Det var da en venninne var med meg på en av disse turene og vi avslørte for hverandre at vi gjorde samme at det fikk et navn.

Det er jo rett og slett å juge om andre.

Men ganske befriende og ufarlig, vil jeg si.

Ønsker alle lesere av bloggen min en riktig så fin lørdag!

Og PS: Trekk for gardinene dine hjemme om du ikke vil at jeg skal juge om deg også❤️🙋‍♀️

Da Martin døde var jeg i sjokk. Vi var i sjokk, pappaen og jeg. I tillegg var jeg fysisk syk med alvorlig svangerskapsforgiftning. Verdiene mine var livstruende og derfor måtte Martin hentes ut med keisersnitt 12 uker for tidlig.

Han var en perfekt liten sterk gutt med apgar på 8. Han veide litt over en halv kilo. Avtrykk av føttene hans fikk vi gravert inn på gravstøtten hans. Små føtter som satt dype spor etter seg.

Martin ble født i 11 tiden 26.2.2002. Denne dagen kommer du til å huske for alltid, sa hun som satt ved sengen min på sykehuset rett før jeg ble gjort klar til operasjon. Hun hadde sørger for å få min signatur på et samtykke skjema for et forskningsprosjekt. Morkaken ble sikret og gjenstand for undersøkelser. Noen uker etter fødselen fikk jeg vite at morkaken var full av infarkter, ca 2/3 hvis jeg husker riktig. Det er forventet, sa legen. Det er det som forårsaket forgiftningen. En morkake som truet oss begge på livet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Du forløses i morgen sa legen da jeg traff ham i korridoren. Beklager, la han til. Og la sitt ansikt i sorgfulle og medlidende folder. Han hadde akkurat fått svarene på dagens prøver. Nyrene sto i fare for å svikte. Blodtrykket lot seg ikke temme.

Legene må ta den avgjørelsen. Mors liv skal prioriteres. En brutal sannhet for en mor som beskytter barnet sitt med alt hun har. Den magre trøsten min er at jeg ikke hadde hatt noe å holde ham i live med hvis vi hadde ventet. Det visste legene også. Det var kritisk. Hadde jeg fått bestemme da, hadde vi nok ikke levd noen av oss.

Da Martin kom til verden var det et stort team på vakt. Jeg hadde veldig høyt blodtrykk og det måtte kjøres ned med medisiner før inngrepet og det er svært ubehagelig. Så under selve keisersnittet var jeg våken, men veldig svimmel og kvalm.

Martin ble overført direkte til nyfødt intensiv på Ullevål sykehus, barnesenteret. Jeg ble overført til intensiv overvåking på kvinneklinikken. Sånn tilbrakte vi vårt første døgn sammen. Far var hos Martin hele tiden. Det hadde vi avtalt på forhånd.

Jeg skvetter ennå om jeg hører lyden av en sånn ringelyd de har på sykehuset. Å ligge på overvåking og være redd for et dødsbudskap hver gang det ringer….Det er hinsides.

Da jeg endelig kunne besøke ham utpå dagen etter, lå han i kuvøse og var avhengig av hjelp til å puste selv om han også pustet endel selv. Utpå ettermiddagen ble han mye dårligere, fikk en blødning i hjernen og måtte etterhvert «bages», altså få kontinuerlig hjelp til å puste. Han klarte ikke ta over selv.

Vi ble bedt om tillatelse til å koble ham fra kuvøsen og la ham få dø fredelig. Det ble slik. Det sterke hjertet hans slo i nesten en time etter at vi koblet ham fra.

Vi måtte plutselig ta stilling til ting vi ikke hadde tenkt på overhodet. Skulle prest tilkalles for dåp? Kunne de obdusere for å gi viktig informasjon til forskning?

Opp i alt dette sto jeg fjellstøtt i møte med grunnfjellet mitt. Martin trengte ingen dåp. Han skulle ikke obduseres. Jeg ble presset av legen. Jeg sa nei. Og nei. Og nei igjen. En sykepleier sa dagen etter at hun syntes det var bra jeg ikke hadde gitt etter.

Martin ble begravet 6. mars 2002. Vi hadde en enkel privat seremoni i sykehusets kapell med sykehus presten, pappaen og meg tilstede. Vi pyntet oss og jeg husker at jeg kjøpte et smykke med en M på på vei inn til Ullevål den dagen. Vi korte selv kisten til Kolbotn kapell hvor en ansatt møtte oss i dress og dyp respekt. Vi senket selv kisten. Jeg har et bilde tatt av meg mens jeg sitter ved graven før den lukkes. En drøy uke etter at han ble født. Mitt første barn.

Det var mye mer vi skulle oppdage etterpå. Folk som kjenner oss gikk over gaten for å slippe og møte oss, da jeg kom på jobb første gang for å ta en kaffe, kunne man høre en knappenål falle. Praten rundt fredags kaffen stilnet i det jeg kom inn og det ble pinlig stille. Venner forlot middagsbordet da vi fortalte om det som hadde hendt oss.

Livet ble ikke det samme etter dette. At jeg skulle overleve noe slikt, er nesten fremdeles uforståelig for meg. Det er så ille man kan tenke seg. Bare ennå verre. Den iskalde følelsen i hele kroppen da han forlater oss, uvirkeligheten. Ønsket om å sove fra alt, men da må man våkne til den samme grusomme sannheten gang på gang.

Men det er altså slik livet er. Skjørt. Vi har ingen garantier noen av oss. Og livet skal ende for oss alle. Selv om vi skyver det unna, under teppet og helst ikke vil forholde oss til det.

I ettertid er jeg glad for at jeg tok meg tid. Jeg var sykmeldt en stund. Også på grunn av egen helse. Den tiden brukte jeg til å gå i sorggruppe, binde inn minneboken til Martin, tenne lys, gråte, lese boken om sorg som vi fikk av sykehuspresten.

Og prate med venner som ikke så en annen vei. Timer i telefonen. Mange møter jeg i itierte selv for å brute den usynlige muren som plutselig var der. Ta brodden av uhyret.

I ettertid har venninner sagt at de er glad for at jeg snakker om ting. Det gjorde det mye lettere for dem. Det er vanskelig å være rundt også.

Jeg har heller ingen spøkelser i skapet. Jeg bar der, jeg holdt ham, jeg begravet ham. Og jeg deler historien hans. Det gjør ikke smerten mindre vond å bære, men jeg har eierskap til historien. Noen fortrenger det og blir re traumatisert  f eks når deres egne barn får barn. Da er jo mye gått tapt også. Som egen grav, verdighet. Minner i form av bilder osv.

Jeg vil hedre Martins korte liv her på jorden. Derfor holder jeg minnet hans i live. Det er på en måte for å gi ham den verdigheten han fortjener. Ingen andre fikk møte ham. Så jeg må fortelle hans sterke tapre historie.

Å bli frosset ut i en sårbar situasjon er jeg ikke alene om å oppleve. Man må selv, i det marerittet, selv ta initiativ og samtidig akseptere at folk ser og går en annen vei. Det er ikke til å holde ut. For å komme dette uhyret til livs, snakker jeg åpent.

Jeg håper at det hjelper. Når noen spør meg hva de bør gjøre når noen har det så vondt: Du må tørre å bry deg. Og tåle og bli avvist. Til den som rammes: Å delegere praktiske oppgaver kan være en smart måte å be om hjelp på, strekke ut en hånd og samtidig holde døra åpen.

Jeg håper det hjelper at jeg deler. ❤️

I går ble det vinter plantet på graven til Martin❤️
Vi rakk det rett før mørkets frembrudd Baltazar og jeg.

Du er ikke glemt
Du er gjemt
I mitt sorgfulle hjerte

Der er du beskyttet

mot all verdens ufred

omsluttet av mamma hjertets

uendelige og ubetingede kjærlighet

En liten sterk og tapper mann var du

Et kort liv
som har betydd så mye

for meg og den retningen jeg har blitt forsiktig og kjærlighetsfylt dyttet i.

Livet handler ikke om ytre materielle rammer for tilværelsen

eller illusjoner om livets selvgående eksistens.

Det handler om å finne trygghet nettopp her hvor du er, inni meg. Der vil det alltid finnes nok av rikdom: Kjærligheten som omfavner alt.

Der vi kom fra og dit vi skal.

Hvil godt og fredfylt i mammas hjerte, Martin💙