Jeg har brukt noen måneder på å bli kjent og forsøke å finne «steget» her inne. Utrolig mange fine medbloggere og ny inspirasjon til blogging er noe av det positive jeg tar med meg når jeg nå har bestemt meg for å returnere til blogger.com.
Årsaken finnes i et innlegg fra september i år der jeg stiller spørsmål ved kulturen om nedhakkingen her inne på blogger.
Jeg hadde tenkt nøye gjennom både reklamefinansieringen og fokuset på topp- lister og var, og er fremdeles skeptisk til denne kommersialiseringen.
Men det jeg ikke var forberedt på, var den interne nedhakkingen som foregår i stor skala og helt åpenlyst uten at noen av aktørene her er villige til å face problemet og rydde opp. Som voksne, ansvarlige mennesker i et offentlig rom, er jeg både skuffet og overrasket over dette.
Jeg ønsker å bidra annerledes. Jeg har forsøkt å ta problemet opp uten å få noe særlig gehør. Jeg har også latt det få litt tid for å se det hele an litt.
Om jeg hadde blitt, så tror jeg at jeg hadde sunket inn i den grå tåke og se en annen vei når noen skyter på hverandre under beltestedet her. Jeg vil ikke det. Jeg vil ikke være en som ser en annen vei. Personangrepene er for stygge. Bak skjermen sitter det en medblogger alene. Vi er bare mennesker. Jeg har forsøkt å trøste der jeg kan ved å si: Jeg ser deg. Virituell klem og sånn.
At det var interne hugg som skulle gjøre at jeg snur, det hadde jeg ikke kunnet forestille meg. Som voksne mennesker som står i det offentlige rom – og derfor dessverre ofte må tåle storm fra utenforstående – trodde jeg ikke mine egne øyne m da jeg så at trollingen stort sett kommer innenfra. Der vi burde være lysende eksempel på det motsatte og i aller minste og største grad: Ivareta hverandre.
Tusen hjertelig takk for meg. Det har vært fint, utfordrende og lærerikt å få være en del av bloggfamilien.
Flyttingen er et verdivalg. Se det gjerne som en protest. Men der det ikke er endringsvilje eller ønske, så må man bare ta et oppgjør med hva man vil være med på. En slik plattform er ikke det jeg står for. Selvom jeg blogger etter mine verdier uansett.
Nå leverer jeg nøklene til blogg blokka og tar med kofferten hjem til blogger.com.
Takk til alle som har fulgt meg. Og takk til ale dere som har tatt så godt i mot meg.
Mitt siste ønske her inne er at dere skal begynne å ta vare på hverandre i stedet for å dulte og ghoste. Da tror jeg man kunne gjort en forskjell. Være et eksempel i kraft av den man er. Ikke det man nødvendigvis skriver. Walk your talks altså. Å husk at å ikke ta stilling til, ikke ta et valg; ddt er også et valg. ❤️
Det siste året har krevd mye av meg. Ting jeg har måttet stå i for å komme meg ut av en bosituasjon jeg ikke lenger kunne være i. Det var 1/2 år med juss og dokumentasjon, 1/2 år med salgsforberedelser. Og så flytting. Og mange valg å ta underveis.
Nå har jeg gått inn for landing og i høst har jeg prioritert endel aktiviteter som gir meg påfyll. Lena Ranehags kurs i september i Kungshamn, Malaga hos Kari og Strømstad i leid sommerhus i oktober. Med innlagt Kostertur. Jeg har også gått til hudpleie på Hudpleie akademiet og startet laserbehandling for permanent hårfjerning på hele kroppen minus hode. Altså, forsøkt å sette leg selv og mine behov i sentrum.
Men batteriet er tomt. Det må langtids lades. Jeg har derfor gjort noen grep for å hippe ned det jeg kan: Handling og matlaging. Jeg bruker endel tid på å fly i butikker. Når jeg først er i butikken og er på farten med bil, så er det så utrolig lett å bare stikke innom både her og der. Så skal jo Baltazar ha sine 3 turer om dagen, hvorav en av minimum en times lengde og med kvalitet. så trenger vi gode og næringsrike måltider. En aktiv Whippet i sin beste alder må ha god og smakfull næring. Det samme gjelder en ME mams med dårlige tarmer og derav næringsopptak. Det blir mye Ila dagen som skal kobles sammen.
3 uker på rad har jeg måttet melde avbud til gruppeterapi. Det er utrolig sjeldent jeg avlyser. Men jeg har vært for dårlig med tarm og mage. Denne uken spurte psykologen meg om tarmplagene kunne være psykosomatisk ifm terapien. Min hunch er nei. Jeg har utredet så mye feil på den tarmen og den har vært betent siden 2003. Og forstoppelse er forening med stoffskifte problemer som kom i fjor. Men denne gangen ble ingenting funnet i alle prøvene som legen har tatt av meg. Som kan forklare det. Det har hjulpet med noe syre og betennelsesdempende midler, så det kan ha vært e oppblomstring av noe. Men jeg begynte derfor å tenke litt mer på gruppeterapien. I høst ble gruppen endret. Det tar tid å bli kjent i et sånt rom. Gruppa skal sette seg. Vi er noen av de fra i fjor pluss like mange nye. Det er nå mye fokus på grove, smertefulle overgrep, både seksuelle og voldelige i hjemmet mot barn. Dette gjelder andre i gruppa, men det er utrolig tøft å høre om og være så nær på. Drit tøft egentlig. Det starter alltid i helgen, den prosessen frem mot terapien tirsdag. Hele tirsdag går til reise og terapien på 1,5 time. Noe av dette som kommer frem hos de andre re-traumatiserer meg også, selvom min historie er litt annerledes. Jeg går hovedsakelig i terapi nå for å lære og forstå langtids konsekvenser fra min barndom i mitt liv. Så det er ikke så direkte på traumene. Det er derfor, uansett årsak til tarmproblemene mine, grunn til å spørre seg hvor godt jeg har av denne terapien nå. Jeg skal observere mer og tar en enkelt time med psykologen for å snakke litt om disse tingene.
På bakgrunn av alt dette så har jeg tatt grep.
ODA leverer det jeg trenger rett på døra.
Hello Fresh tenker ut middagene mine og serverer dem rett på døra.
Og nå kjøper jeg også en klokke som skal spore alle vitale ting for meg: En Garmin Vivoactive 5. Da bør jeg etterhvert kunne se mer nøyaktig hva som tapper meg for energi, hvilken kvalitet det er på søvn, osv osv. Veldig mange ME syke har en slik klokke, som strengt tatt er en avansert treningsklokke. Det er altfor lett å lure seg selv. For jeg vil jo gjerne så mye. Og ME pasienter kan få til det meste på adrenalin kick. Men det koster etterpå.
Wish ME luck!
Ønsker alle lesere av bloggen min en riktig fin onsdag!
Tur. Alltid tur. Det smaker godt. Og må ha stor prioritet hos meg og Baltazar ar hver dag. godt for oss begge. Bortsett fra når Baltazar skal kjekke seg for de andre hann hundene 🤓
Da jeg fikk ME diagnosen, fikk jeg også med meg noen gode råd på veien fra en erfaren lege.
Det viktigste budskapet er jo at det ikke finnes noen kur mot ME. Klok av erfaring på pasienters vegne sendte han meg derfor ut i verden med følgende følgeseddel til ME diagnosen.
Hvis du skal ta råd fra noen, så sørg for at det er fra noen som har vært gjennom akkurat det samme som deg. Og kommer et sted du ønsker deg. Media er full av mirakel historier om folk som blir friske på et blunk gjennom en kostholdsendring, tanke endring osv. Dessverre er dette de færreste forunt. ME foreningen er en god kilde til informasjon, men de er – av naturlige årsaker – litt trege på responsen.
Etter å ha vært så alvorlig syk i mange år uten noen annen konkret diagnose enn hjerte-kar, som var godt regulert med medisiner og ikke kunne forklare alt det andre som kollapset i kroppen, så var dette en lettelse. Jeg hadde søkt råd, gjerne dyrkjøpte, fra gud og hvermannsen. Og nok var det av de som rundt meg kunne gjette fra sitt ståsted hva jeg burde gjøre annerledes. Å komme meg i jobb igjen gikk igjen som et godt råd mot de fleste plager.
Selv om diagnosen er tøff, så ble dette et vendepunkt for meg. Jeg begynte å sette i system det jeg egentlig visste selv. Hva som funka og hva som ikke funka. På den måten så kunne jeg sakte men sikkert begynne å danne meg et liv med livskvalitet innenfor de rammene jeg hadde. Ikke jobbe med ryggen mot fremtiden og løpe etter alle andres oppfatninger. En jeg frivillig kjøpte råd fra, en heilpraktiker fra Tyskland, diagnostiserte meg med «brygger på kreft». Han kunne da behandle dette for at jeg skulle unngå å utvikle kreft. Summen lå på omtrent kr. 150 000,- inkl opphold på klinikken hans i Tyskland. Jeg vet om om mange som tar opp lån for å dra til klinikken hans. Jeg klarte å stå imot selvom jeg hadde pengene og ble skremt nok til å vurdere å gjøre det for å unngå å dø fra sønnen min altfor tidlig. Så sliten og kjørt var jrg på den tiden. I dag, ca 10 år etter, har jeg såvidt jeg vet ikke fått noe kreft noe sted.
Etter ME diagnosen ble jo alt legen hadde forberedt meg på, forsterket. Med ME skilt i panna er man utsatt for det utroligste. Som hjerte – kar pasient får jeg alltid respekt for de tiltak og medisiner jeg går på. F.eks sprøyter og strømper ved flyturer. Ingen spør om ikke dette bare gjør meg mer opptatt av sykdom for eksempel.
Å planlegge aktiviteter – også hvile – er ikke like lett. Å ha fokus på sykdom, er nå det så lurt? Blir man ikke bare mer syk av det? Bør man ikke bare presse seg litt? Å treffe andre ME syke, er nå det så bra? Bør man ikke være med friske mennesker i stedet? (Smitter det altså?).
Jeg har gjort ufattelig mange tiltak for å ha det bedre. Men det er bare en ting som alltid, uansett, hjelper når plagene blir for store: Det er å hvile. Rett og slett. Så enkelt. Så vanskelig.
Min erfaring som syk, og også ellers i livet, som leder, som mamma, som skilt osv. skal man ta et råd; rådfør deg med noen som vet akkurat hva du går igjennom fordi de har vært der selv. Alternativt en som har tilstrekkelig med empati og innsikt til å forsøke og sette seg inn i det stedet du er. Og så ta det derfra.
Og la resten fare. Rådene kommer uansett om du vil ha dem eller ikke. Da kan en god porsjon selvinnsikt og egenkjærlighet og egen empati være godt å stå i mot med.
Hun har tidligere avslørt for meg hvor hun helst koser seg med sin helge kaffekos. Det er på Cultivate på Løkka. En oase vil jeg si. Og selv om Frodith tilbød seg å møte meg på halvveien et sted, så var jeg likevel snar med å foreslå at
Baltazar og jeg kunne komme over på kuleste Løkka for å møtes på Cultivate. Det var verdt turen selvsagt. Og der, på Cultivate, er det lov å ha med hund. Det er veldig mange stjerner i boka herfra altså!
Frodith er feiende flott med sin nye hippe sveis og tegneserie bukse. I går var det en sånn dag, kunne hun avsløre. Hvor tegneserie buksa satt som et skudd tidlig som sent.
Frodith har jo vært en slags mentor for meg. Hun har tålmodig og på pedagogisk vis forsøkt å dra meg gjennom blogg.no sine digitale, for meg ukjente veier. Ved et par anledninger også Frodith tar grep
En av tingene Frodith har vist meg, er hvilket hav av muligheter jeg har til å fikse litt på bildene mine på iphone. Riktignok er jeg ikke så flink til å bruke det, det synes vil vel kanskje Frodith si. Men anyways.
I går ble dagen for en fotoshoot. Det var jeg som tok opp dette med selfie vinklingen. Ovenfra og ned er i denne sammenheng bra har jeg skjønt. Da jeg tok dette opp med eksperten, kunne hun bekrefte det. Og dermed var vi i gang med en fotoshoot for å liksom understreke med haka det viktige poenget.
Ja, det er altså haka som byr seg frem når vi tar det motsatt. Eller, hakene for noen av oss. Som dere ser av Frodith sine innlegg så er jo hun en kunstnerisk, kreativ estetiker så hennes bilder er plettfrie. Også på denne måten.
Og om dere ser riktig godt på bildene under, så er det jo uhorvelig mange dobbelthaker å spore hos Frodith når vi tester ut – bare for det pedagogiske altså, et nedenfra og opp……….
Men hva kan jeg si, Frodith? Jeg rager 1.58 over bakken. 1.59 på en god dag. 1.57 på en dårlig dag. I følge min sønn så blir jeg mindre og mindre for hver gang han ser meg. Og snart ligger jeg i hornet på veggen sammen med han syvende far. Da kan man jo bare tenke seg alle dobbelt kjaker jeg ser. Til slutt ser jeg antagelig ikke nesa for bare dobbelthakene.
Fra spøk til alvor – ikke det med selfie vinklingen altså – det er blodig alvor sier Frodith. Hun er jo proff. Det synes. Men en ting til har jeg lagt merke til:
Når Frodith vil kommunisere litt under radaren. Det har vært et par anledninger på cafe, du vet. Innimellom må det bare juges litt om folk. Eller at jeg må oppdateres litt kanskje. Eller som i går, da hun sto utenfor på gata og ventet tålmodig på at jeg skulle få på meg alle plagg og samtidig få med bikkja ut, da skulle hun hjelpe meg å huske noe. Endelig fikk hun blikkontakt.
Og da er det rett og slett tegnspråk som gjelder. Der andre bruker innestemme, så slår hun over på tegnspråk. Det er bare det at jeg ikke kan tegnspråk. Så da er det vel neste utfordring jeg får av Frodith da, hvis jeg skal få være med i hele hennes univers – å lære seg litt tegnspråk til innestemme bruk. Litt sånn her og der. Jeg tror nok salt og pepper har måttet til pers her altså. Og herr Frodith også.
Her er en liten smakebit fra gårsdagens foto shoot på Løkka med Frodith. Hvordan man gjør det og kanskje mest, ikke gjør det. Frodith er nok en ørliten perfeksjonist når det kommer til det visuelle så jeg håper jeg er tilgitt altså. For noen ganger er det bare de blanke rene fakta som gjelder. Også på tegnspråk. Og med innestemme. Og forhåpentligvis for lattermusklene.
Sånn??
NEEEI!! 😱 (sjekk dbl hakene. Til hvem sa du?🤓Skjønner ingenting jeg….
Sånn der satt’n. Men er det rett vinkel?? Foto: Frodith
Frodith med innestemme. Her med ute til inne stemme.😂
På bryggen i Strømstad, der hvor Kosterfergen går og ankommer året rundt, finnes det en restaurant som heter HEAT
Den utmerker seg på mange måter. Ikke bare er hunder velkommen sommer som vinter, ute som inne, de blir servert friskt vann i egen skål OG ja hold deg fast: Ren stekt kylling. Gratis. Eller inkludert i mors middag da. Der det er hjerterom, er det både hus og hunderom!
HEAT serverer for det meste asiatisk på menyen, men går ikke av veien for å servere den diggeste burger. Med alt. Du vet, slike dager fins også. Hvor det er det eneste som duger.
Lokalene er harmonisk ZEN inspirert og en Buddha kan fort vekk dukke opp over hodet til hvilken som helst gjest. Her er det min venn Dag Kjetil Strandbo som var den heldige under en felles middag vi landet her forrige helg. Knut Egil Asprusten, undertegnede og Dag Kjetil på bildet her under en særdeles Heat middag.
Når Buddha trenger seg på. foto:Knut Egil Asprusten.
Anne Ellingsen er det store hjertet i rommet. Med sitt blide åsyn, hjertelige tilstedeværelse og omsorg for alle på fire og to ben, ansatte, stamgjester og tilfeldige kunder, redder hun dagen for de fleste vil jeg si. Anne er fra Sarpsborg men bor og jobber i Strømstad.
Første gang jeg la ordentlig merke til Anne, var i sommer da vi besøkte restauranten og min venn ble alvorlig akutt syk. Restauranten var fylt til randen i en hektisk sommermåned. Hun reagerte resolutt og fikk tak i sykepleier i lokalet (forøvrig hennes kusine Hanne som jeg nå leier sommerhus hos). Anne serverte oss gratis drikke mens alvoret ble understreket av sykepleier og etterhvert ambulanse personell. Jeg måtte love å ringe tilbake for å melde fra hvordan det gikk. Ennå husket hun episoden da vi kom innom nylig og spurte hvordan det går med vår venn.
Anne forteller ømt og vakkert om restauranten. Om de ansatte, eiere og ikke minst kunstneren som har laget logo bildet til HEAT. Han var en høyt skattet kunstner i svensk skjærgård, men også er menneske Anne og flere til holdt i sitt hjerte. Med stor sorg fortalte Anne at han døde brått og brutalt denne sommeren. Kun en måned etter kreft beskjeden kom. Vi må få med hans Buddha i bloggen, sa Anne.
Arne Adolfsen er et nytt bekjentskap. Våre veier krysset et par ganger, og vi ramlet innpå et bord sammen hos Anne på Heat forrige søndag etter hver vår tur. Arne er stamgjest, kunne Anne avsløre. Arne er født og oppvokst på Søndre Sandøy på Hvaler i Norge, men har bodd, jobbet, levd og laget familie i Gøteborg. Han er utdannet ingeniør og tar fremdeles litt oppdrag når det byr seg i enkeltperson foretaket sitt. For 5 år siden flyttet han til Strømstad. Arne er født i 1940, men han ønsker ikke å avsløre sin alder. Han spiser ofte på HEAT og Anne får velge i menyen for ham. Bortsett fra da han fikk noe grønt innmari sterkt, så er han fornøyd med det. Han ble helt bedøvet i munnen, klaget han til Anne. Ja, men det var jaggu på tide, svarte Anne. God varm latter.
Arne og Baltazar fant fort tonen.
HEAT er nok en slags sentral, gjettet kompisen min Knut Egil da vi snakket om stedet på telefon etter siste besøk hvor jeg fortalte om alle menneske møtene der. Stefan, eier av Kosters Tradgård kom innom mens vi var der. Se blogg om turen til Koster her Koster
Likeså gjorde eieren av ferjene i Kosterhavet. Da fikk jeg hilst på ham også. Han har en viktig jobb vil jeg si. Tenk å ta ansvar for å frakte alle oss Koster elskere ut i havgapet vinter som sommer. Uansett vær og vind. Og med eget hunderom på toppen.
Og jammen kom operasangeren, Tomas Flodin også. Tenoren pendler daglig mellom Strømstad og operaen i Oslo hvor han har fast stilling. Veldig hyggelig fyr forøvrig. (Och snygg får man kanskje seia på svorsk). Han skulle feire en bursdag med venner og familie.
Alle hendelsene, menneske møtene og opplevelsene knytes sammen under taket til HEAT. Maten er i særklasse vil jeg si. Det sørger kokken Qingyu Tian for sammen med en fast kokk til og en deltidskokk.
Heat anbefales varmt og inderlig. Og ta gjerne med bikkja men forvent at den venner seg til skikkelig mat. Det kan bli slutt på tørrfor spising etter kylling tallerken på HEAT.
Og når «sentralen» Anne samler stamgjester og ansatte ja da ser det slik ut.
Ikke sånn….Ikke sånn….Men sånn ja!
Det er fire eiere, heldige vil jeg si. Det er ifølge Anne: Søsknene Heidi Ljungdal, Jeanette Forsberg og Martin Nilsson. Venn av søsknene Magnus Hilmersson er også sveiset inn på eiersiden.
Buddha er laget av kunstneren Sinisha fra Zagreb. han gikk dessverre bort i juli i pr, kun 57 år gammel etter kort tids sykdom. Han blir hullet under Strømstad in Light fredag 10. november.
