Jeg er født optimist. Det tror jeg at jeg har arvet fra min far. Glasset mitt er naturlig fylt halvt opp, ikke tømt halvt ned.

I kombinasjon med en god porsjon selvdisiplin og struktur, så kom jeg mer enn langt på min ferd i livet. Løvetann barnet som vokste opp uten trygge rammer som hus og hjem, mat og strøm og trygge omsorgspersoner.

Jeg har ofte tenkt at jeg er heldig. Det var ikke gitt at jeg skulle klare meg så bra med slik grobunn. Jeg hadde også med meg lærdommen om at jeg ikke kan forvente noe av noen og at alt må du skaffe deg selv. Det tror jeg også har vært med på å dytte meg i den retningen jeg gikk. Og alt jeg oppnådde. På tross og ikke fordi.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Så mistet jeg Martin, mitt første barn. Så ble jeg syk. Alvorlig syk. Så mistet jeg fotfestet i karriere og jobb. I det sosiale livet. Så raste familien min inn i en stygg skilsmisse. Så kom utfordringer på en snor som skulle utholdes alene, syk og skilt.

Fremdeles er glasset mitt fylt opp halvt. Fremdeles er jeg strukturert og villig til å stå på når det gjelder. Jeg nekter meg lite når livet byr opp til dans. Jeg har tatt mestringsgrep og eierskap over det nye livet mitt. Funnet veien ut på eventyr i naturen. Storbyferier alene. Skaffet meg en lojal og trofast partner som også er eventyrlysten. Han har fire ben og pels, men pytt sann. Vi har det fint sammen😅

Jeg liker å formidle det budskapet. Hvor mye fint som kan finnes i en alternativ, ikke valgt hverdag. Hvis man tar eierskap og får mestring. Det fordrer jo selvsagt kunnskap og aksept og det sitter jo ofte langt inne. Det gjorde det i alle fall for min del. Men da, når jeg sitter på et lite høydedrag på en onsdags formiddag kl 11 i oktober og ser utover ramsalt hav. Det er ikke da jeg savner rushtrafikk, sure kaffeluktende møterom og møte agendaer. Eller familie hverdags logistikk.

Men innimellom, langt der inne, så presser det seg frem et skrik. Et inderlig, dypt skrik. Et skrik fra dypet. Smerteskriket. Det er så bunnløst. All utholdt smerte, fysisk som psykisk, rommes i det skriket. Det tar så stor plass det skriket at det nesten ikke er rom til noe annet. Livet dyttes i ubetydelige skygger bak skriket når det kommer. Alt annet er usynlig.

Og i de øyeblikkene kjenner jeg ikke på noen lyst til å leve. Jeg har hatt impulstanker om å ta mitt eget liv i disse øyeblikkene. Det er skummelt. Men mest av alt etterlater dette skriket seg et stort rom av sorg. Sorgen over at smerten er så sterk at livet ikke kan holdes ut. For det er smertens budskap.

Det tok tid før jeg slapp til det skriket. Lot det stå til. Kjente det uendelige ubarmhjertige i det. Utforsket det. Observerte hva det gjør med meg.
Det var også en prosess av aksept. At det faktisk er sånn med meg også. Optimisten med halvt fullt glass. Den disiplinerte som har rett fokus og ikke sluppet annet til. Det er grenser for alt en skal tåle. Også for meg. Det er lov, og helt forståelig at livet ikke kjennes til å bære med så mye i bagasjen. Og i tillegg ribbet for det livet alle andre har. Med jobb, meningsfylte hverdager og mye sosialt og glede seg til. Og fellesskap som bare er der i form av en fungerende familie, et sosialt nettverk som man kan pleie osv.

All smerten. Den bæres alene. Hver dag. Ofte i stillhet. Klart det koster. Klart det er for jævelig.

Klart det glasset tømmes fort da.

Når skriket har lagt seg, tårene har tørket og kroppen har roet seg, så sitter jeg igjen og ser utover havet. Livet flyter litt igjen. Og glasset fyller seg halvt opp. Jeg kjenner etter i kroppen at den er her enda. Jeg er her. Og har alle mulige ressurser, gleder, muligheter til å skaffe meg det livet jeg nå trenger.

Det er viktig å fokusere på det man har, ikke på det man ikke har. Lage seg gode mestringsstrategier og glede seg over det man kan. Det er slik livskvaliteten kan seire over det mørket som uansett vil ligge der og kreve sin plass innimellom. For noen år siden aksepterte jeg det også.

Jeg går i terapi. Jeg kan snakke med likesinnede og psykolog om dette. Så det går fint. Jeg tror det er viktig å ha et sånt rom. Selvom det ikke er så ofte smerten skriker etter døden, så tror jeg det er viktig å anerkjenne det.

Jeg skriver for å dele slik at andre kan ha nytte av det. Hvis du føler deg trigget av dette, så vit at du ikke er alene. Vi er flere, sikkert veldig mange, i samme båt. Det er livet. Den mørke delen er det ikke så mange åpne rom for. Dessverre.

Dersom du synes det kunne vært godt, så håper jeg at du gjør som meg og finner et godt og trygt rom f.eks hos en psykolog hvor alt tåles og hele deg rommes og tåles.

Klem til alle slitere, overlevere, syke. Og alle dere andre😊