Monica Barmo blogger Livet leves best levd

Jeg er ikke gravid uten livmor og midt i overgangsalderen. Jeg vet det ser sånn ut. Jeg er forstoppet, og har oppblåst og betent mage og tarm.

Bildet er fra ca et år siden. Jeg ser akkurat likedan ut nå. Det er et rent mareritt. Jeg klarer ikke bøye meg for å knyte skolissene og bøyer jeg meg fort fremover går gass alarmen på luftrenseren tvert🤓

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg får ikke bæsjet noe særlig annet enn knallharde små erter innimellom som kunne vært brukt som ammunisjon.

Denne gangen har jeg fått problemer med å spise så jeg får i leg nok og variert kost. Det er liksom ikke noe vits i å spise, det blir liggende å ese magen utover.  Det blir for tøft. Ikke middag, kjøtt, Ikke grove kornprodukter heller. Magen klarer ikke håndtere det og alt blir liggende som en klump i magen. Og det uten dårlig samvittighet. Inflamatoriske smerter øker på til max og Ibux & naproxen som er eneste som hjelper, tirrer jo opp magen så jeg tør knapt.

Jeg er slapp og trøtt og får ikke i meg nok næring. i dag har jeg dyttet en pose Sørlands chips med havsalt ned på høykant og kjøpt ordentlig Farris selvom jeg har soda stream og synes det er en unødvendig utgift.

Jeg har strevd med dette i uendelige tider. En gang var de inne med en slange men måtte avbryte pga for store sammenvoksninger etter inngrep i buken (2 keisersnitt med 1 års mellomrom). Det var j… vondt. Lokalbedøvelse hjalp ikke. Men de konstaterte at det var rødt og betent der inne. Javel. Det kjenner jeg.

Jeg har hatt to operasjoner til etter det. Siste gang skulle begge eggstokker fjernes, men de tok kun den med cyste, den andre som skulle fjernes forebyggende kunne de ikke ta uten for stor risiko for å ødelegge tarmen pga sammenvoksninger. Det hadde sannsynlig endt med utlagt tarm, sa de. Og det måtte jeg vært forberedt på. Enig i det for så vidt. de oppdaget det under operasjonen.

Så da vet jeg hva som venter om jeg får cyste på siste eggstokk. 🫣

Og undersøkelser innvendig av den tarmen tror jeg ikke er mulig uten å ødelegge den. Lokalbedøvelse hjalp ikke sist. Så da må det i såfall bli i narkose. Og det vet jeg jo nå at jeg ikke tåler. Så det blir når jeg må. For jeg spyr og skjelver i forgiftning i døgn etterpå av narkose og morfin.

Vel – Det var dagens klagemur! Nå har jeg vært på apoteket og kjøpt alle reseptfrie remedier som tenkes kan for problemet. Det kostet en formue, men jeg trakk kortet og lot det stå til. Så håper jeg slusene åpner seg!

Livet med ødelagt tarm og ME og alskens annet er ikke et billig liv. Lite behandling å få på resept i offentlig ordning. Kosten jeg prøver å holde meg til; ren, ubearbeidet økologisk mat er svindyr. Og jeg har ikke påvist cøliaki eller noe sånt (blodprøver utelukker det) så noe tilskudd til kost kan jeg ikke søke.

De fleste kjerringråd og alternative vinkler er utprøvd for lengst. Over år ble jeg faktisk mye bedre. Kronisk ørebetennelse hadde jeg i over 15 år og nå er det nesten nede i ikke behandlingstrengende. Magen var fin i mange år etter at jeg la om kostholdet. Å kutte alkohol helt hjalp nok også på. I fjor ble jeg dårlig igjen.

Nå er det å få tømt seg (starter her😅), få i seg næring om enn i tilskudds form og nok væske.
Fikk i meg to økologiske egg i dag og drakk et lite glass RÅ appelsinjuice ved siden av (ikke øko men det eneste alternativet jeg finner som ikke er prosessert på noe vis og derfor har næringsnytten igjen). Egg skal visstnok inneholde alle næringsstoffer vi trenger, minus vitamin C. Derfor appelsinjuice. Så det var et forsøk verdt. Også er den nye riskokeren ypperlig til å lage havregrøt i. Det funket også greit. Det er lenge siden jeg spiste havregryn og i dag husket jeg at de store flakene er best. Helios sin er ypperlig.

Har fryktelig sug etter salt så vurderer å lage salt blanding i stedet for å spise Sørlandschips da. Men det får være akutt greit. Salt blanding kan visstnok lages ved å blande 2 ts Himalayasalt i 2 dl vann. La det stå over natten og tilføres i bittesmå mengder i drikken Ila dagen. Vi får se. 😊 Det er vek et såkalt kjerringråd og jeg medisineres for høyt blodtrykk 😱

Håper du har en mage og tarm i balanse. Det betyr så innmari mye for helsa ellers.
Ønsker alle lesere av bloggen min en fin mage-mandagskveld❤️

Nå nylig var det endelig min tur til å oppdage Karpe.

Omar Shariff albumet og særlig låtene PAF.no og Salmalaks har gått på repeat en god måneds tid her. De rører meg rett i ryggmargen de gutta der ass. Det er så sterkt. Stadig hører jeg nye lag og dybder i tekstene.

To språklig «as far as jeg veit»
To kulturelle «jeg får nye sedler, men ingen ligner oss på pengene».
To enkle setninger som forteller så mye.

I kveld har jeg sett dokumentaren om Karpe «Vegg Vegg vegg». Chirag sier: «Vi kan kodene i så mange rom, vi kan manipulere så mange».

I følge info i filmen inneholder albumet Omar Shariff tekst i seks ulike språk.

Karpe treffer en nerve hos meg, som stadig er tilstede i min nye hverdag her på Oslo øst. Jeg tenker og reflekterer ofte over det. Hvordan flere kulturer møtes i dagliglivet. På skolen, i barnehagen. I butikken og som naboer. Alle med fremmedkulturell bakgrunn. Alle etnisk norske. De leker, lærer og jobber side om side. Her er vi alle like mye verdt og omgås hverandre i gjensidig respekt og som et fellesskap. Det er ingen floskel altså.

Når du kan alle kodene, mange språk og det er likegyldig om kompisen din heter Ahmed eller Anders så har du en viktig kompetanse med deg. I motsetning til hva jeg hører om i media,  så hører jeg to og flerkulturelle hver dag. De går med og uten hijab, Hoka joggiser, kjører el sparkesykkel og sparker fotball på løkka. Gutter som jenter. De snakker klingende norsk uten aksent med svart hår og mørke øyne. Og tar telefon fra mamma og slår over i klingende arabisk på sekundet.

Den kompetansen, den koden, de verktøyene. Det er det som skal bære oss frem til fremtiden. Det er jeg sikker på.

Jeg vil gjerne geni erklære gutta i Karpe. Jeg har selvsagt ingen tyngde, dybde og kunnskap til å gjøre det, verken musikalsk eller teksmessig. Innholdsmessig er de en del av fremtidens kompetanse. Det er jeg helt sikker på. De er med å bygge broer i stedet for murer. Og avslører at inni er vi ganske like og sårbarheten binder oss sammen.

Anbefaler også bøkene til Zeshan Shakar «Tante Ulrikkes vei» og «Gul bok».
Det er langt fra Grorudalen til Regjeringskvartalet. Og ingen nordmenn spiser kebab i lunsjen.

Helt siden mine yngre dager har jeg hatt den tvilsomme gleden av å juge om folk.

Jeg simpelthen elsker å gå gatelangs på kvelden og smugtitte bare bittelitt inn i opplyste vinduer og danne meg et raskt bilde av hvordan det ser ut innvendig. Så starter min kreative hjerne og se for seg hvilke folk som bor der.

Er det en enslig mann? Kvinne? Familie? A4 liv, eller bohemer? Har de hun eller katt? Hva jobber de med? er det rotekopper eller system – nerder? Er de A eller B mennesker?

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

På 90 tallet loffet jeg ofte rundt på de greske øyer om sommeren med sekk på ryggen. Jeg tok ferje fra øy til øy og ble noen dager her og der. En ferieform jeg virkelig savner! Jeg sov i sovepose under stjernene på ferjedekk og camping sammen med vilt fremmede andre unge eventyrlystne.

Jeg satt mange timer på dekk med en lunken øl og en donut, godt gjemt bak solbriller og caps og iakttok medpassasjerer. Jeg hadde mange timer til å juge om dem. Hvem var de? Hvordan bodde og levde de hjemme når de ikke var på ferie? Og noen ganger, hvilket land kom de fra?

Det var da en venninne var med meg på en av disse turene og vi avslørte for hverandre at vi gjorde samme at det fikk et navn.

Det er jo rett og slett å juge om andre.

Men ganske befriende og ufarlig, vil jeg si.

Ønsker alle lesere av bloggen min en riktig så fin lørdag!

Og PS: Trekk for gardinene dine hjemme om du ikke vil at jeg skal juge om deg også❤️🙋‍♀️

Da Martin døde var jeg i sjokk. Vi var i sjokk, pappaen og jeg. I tillegg var jeg fysisk syk med alvorlig svangerskapsforgiftning. Verdiene mine var livstruende og derfor måtte Martin hentes ut med keisersnitt 12 uker for tidlig.

Han var en perfekt liten sterk gutt med apgar på 8. Han veide litt over en halv kilo. Avtrykk av føttene hans fikk vi gravert inn på gravstøtten hans. Små føtter som satt dype spor etter seg.

Martin ble født i 11 tiden 26.2.2002. Denne dagen kommer du til å huske for alltid, sa hun som satt ved sengen min på sykehuset rett før jeg ble gjort klar til operasjon. Hun hadde sørger for å få min signatur på et samtykke skjema for et forskningsprosjekt. Morkaken ble sikret og gjenstand for undersøkelser. Noen uker etter fødselen fikk jeg vite at morkaken var full av infarkter, ca 2/3 hvis jeg husker riktig. Det er forventet, sa legen. Det er det som forårsaket forgiftningen. En morkake som truet oss begge på livet.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Du forløses i morgen sa legen da jeg traff ham i korridoren. Beklager, la han til. Og la sitt ansikt i sorgfulle og medlidende folder. Han hadde akkurat fått svarene på dagens prøver. Nyrene sto i fare for å svikte. Blodtrykket lot seg ikke temme.

Legene må ta den avgjørelsen. Mors liv skal prioriteres. En brutal sannhet for en mor som beskytter barnet sitt med alt hun har. Den magre trøsten min er at jeg ikke hadde hatt noe å holde ham i live med hvis vi hadde ventet. Det visste legene også. Det var kritisk. Hadde jeg fått bestemme da, hadde vi nok ikke levd noen av oss.

Da Martin kom til verden var det et stort team på vakt. Jeg hadde veldig høyt blodtrykk og det måtte kjøres ned med medisiner før inngrepet og det er svært ubehagelig. Så under selve keisersnittet var jeg våken, men veldig svimmel og kvalm.

Martin ble overført direkte til nyfødt intensiv på Ullevål sykehus, barnesenteret. Jeg ble overført til intensiv overvåking på kvinneklinikken. Sånn tilbrakte vi vårt første døgn sammen. Far var hos Martin hele tiden. Det hadde vi avtalt på forhånd.

Jeg skvetter ennå om jeg hører lyden av en sånn ringelyd de har på sykehuset. Å ligge på overvåking og være redd for et dødsbudskap hver gang det ringer….Det er hinsides.

Da jeg endelig kunne besøke ham utpå dagen etter, lå han i kuvøse og var avhengig av hjelp til å puste selv om han også pustet endel selv. Utpå ettermiddagen ble han mye dårligere, fikk en blødning i hjernen og måtte etterhvert «bages», altså få kontinuerlig hjelp til å puste. Han klarte ikke ta over selv.

Vi ble bedt om tillatelse til å koble ham fra kuvøsen og la ham få dø fredelig. Det ble slik. Det sterke hjertet hans slo i nesten en time etter at vi koblet ham fra.

Vi måtte plutselig ta stilling til ting vi ikke hadde tenkt på overhodet. Skulle prest tilkalles for dåp? Kunne de obdusere for å gi viktig informasjon til forskning?

Opp i alt dette sto jeg fjellstøtt i møte med grunnfjellet mitt. Martin trengte ingen dåp. Han skulle ikke obduseres. Jeg ble presset av legen. Jeg sa nei. Og nei. Og nei igjen. En sykepleier sa dagen etter at hun syntes det var bra jeg ikke hadde gitt etter.

Martin ble begravet 6. mars 2002. Vi hadde en enkel privat seremoni i sykehusets kapell med sykehus presten, pappaen og meg tilstede. Vi pyntet oss og jeg husker at jeg kjøpte et smykke med en M på på vei inn til Ullevål den dagen. Vi korte selv kisten til Kolbotn kapell hvor en ansatt møtte oss i dress og dyp respekt. Vi senket selv kisten. Jeg har et bilde tatt av meg mens jeg sitter ved graven før den lukkes. En drøy uke etter at han ble født. Mitt første barn.

Det var mye mer vi skulle oppdage etterpå. Folk som kjenner oss gikk over gaten for å slippe og møte oss, da jeg kom på jobb første gang for å ta en kaffe, kunne man høre en knappenål falle. Praten rundt fredags kaffen stilnet i det jeg kom inn og det ble pinlig stille. Venner forlot middagsbordet da vi fortalte om det som hadde hendt oss.

Livet ble ikke det samme etter dette. At jeg skulle overleve noe slikt, er nesten fremdeles uforståelig for meg. Det er så ille man kan tenke seg. Bare ennå verre. Den iskalde følelsen i hele kroppen da han forlater oss, uvirkeligheten. Ønsket om å sove fra alt, men da må man våkne til den samme grusomme sannheten gang på gang.

Men det er altså slik livet er. Skjørt. Vi har ingen garantier noen av oss. Og livet skal ende for oss alle. Selv om vi skyver det unna, under teppet og helst ikke vil forholde oss til det.

I ettertid er jeg glad for at jeg tok meg tid. Jeg var sykmeldt en stund. Også på grunn av egen helse. Den tiden brukte jeg til å gå i sorggruppe, binde inn minneboken til Martin, tenne lys, gråte, lese boken om sorg som vi fikk av sykehuspresten.

Og prate med venner som ikke så en annen vei. Timer i telefonen. Mange møter jeg i itierte selv for å brute den usynlige muren som plutselig var der. Ta brodden av uhyret.

I ettertid har venninner sagt at de er glad for at jeg snakker om ting. Det gjorde det mye lettere for dem. Det er vanskelig å være rundt også.

Jeg har heller ingen spøkelser i skapet. Jeg bar der, jeg holdt ham, jeg begravet ham. Og jeg deler historien hans. Det gjør ikke smerten mindre vond å bære, men jeg har eierskap til historien. Noen fortrenger det og blir re traumatisert  f eks når deres egne barn får barn. Da er jo mye gått tapt også. Som egen grav, verdighet. Minner i form av bilder osv.

Jeg vil hedre Martins korte liv her på jorden. Derfor holder jeg minnet hans i live. Det er på en måte for å gi ham den verdigheten han fortjener. Ingen andre fikk møte ham. Så jeg må fortelle hans sterke tapre historie.

Å bli frosset ut i en sårbar situasjon er jeg ikke alene om å oppleve. Man må selv, i det marerittet, selv ta initiativ og samtidig akseptere at folk ser og går en annen vei. Det er ikke til å holde ut. For å komme dette uhyret til livs, snakker jeg åpent.

Jeg håper at det hjelper. Når noen spør meg hva de bør gjøre når noen har det så vondt: Du må tørre å bry deg. Og tåle og bli avvist. Til den som rammes: Å delegere praktiske oppgaver kan være en smart måte å be om hjelp på, strekke ut en hånd og samtidig holde døra åpen.

Jeg håper det hjelper at jeg deler. ❤️

I går ble det vinter plantet på graven til Martin❤️
Vi rakk det rett før mørkets frembrudd Baltazar og jeg.

Du er ikke glemt
Du er gjemt
I mitt sorgfulle hjerte

Der er du beskyttet

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

mot all verdens ufred

omsluttet av mamma hjertets

uendelige og ubetingede kjærlighet

En liten sterk og tapper mann var du

Et kort liv
som har betydd så mye

for meg og den retningen jeg har blitt forsiktig og kjærlighetsfylt dyttet i.

Livet handler ikke om ytre materielle rammer for tilværelsen

eller illusjoner om livets selvgående eksistens.

Det handler om å finne trygghet nettopp her hvor du er, inni meg. Der vil det alltid finnes nok av rikdom: Kjærligheten som omfavner alt.

Der vi kom fra og dit vi skal.

Hvil godt og fredfylt i mammas hjerte, Martin💙

Solhilsen A og B er kjent for alle yoga utøvere.

Min spanske solhilsen foregikk i dyp kaffe meditativ tilstand. På terrassen til Kari i Malaga.

Å sitte slik en tidlig morgen og ønske dagen velkommen er undervurdert.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det var verdt trøtte øyne, stive og ømme muskler og ledd – og innimellom litt migrene.

Ny dag, ny muligheter. Et lite mirakel. Og når man får den servert slik: Kan det bli bedre?

Tusen takk til Kari nok en gang for generøst tilbud, koselig, morsomt og fint opphold. Hvem hadde trodd jeg skulle få sitte barfot på en terrasse og nyte morgenkaffen nå i oktober når vinterdekk og tykk strømper dras frem?

Det er godt vi begge har igjen rest-evne til å ta ting på sparket innimellom all planmessig mobilisering. Da ble det Malaga på oss allerede andre gang vi møttes irl.

Spansk solhilsen er herved lagt unn i repertoaret og dedikeres Kari Engesvik❤️

Kari skulle bade. Men hun er absolutt ingen lang bader, bedyret hun da vi satt oss inn i den oransje fare.  Den reddende engel av en fresh Honda. Som står klar i garasjeanlegget i blokka der hun bor i Malaga.

Kari skulle få meg trygt i vannet iført hennes datters signal grønne Shrek crocks – et par nummer for store. Jeg skulle i alle fall synes, skjønte jeg. Om det ville redde meg fra drukningsdøden eller haien hun passet på å fortelle om, er jeg usikker på. Ikke var de spesielt sand sikre heller, viste det seg. Men et langt bedre alternativ enn mine sandaler var de definitivt.

Du er vel en sånn lang bader du, kan jeg tenke meg, sa Kari. Det er jeg jo definitivt ikke. Men inntrykket kan ha blitt skapt underveis i og med jeg ikke hadde snakket om så mye annet siden jeg landet i Malaga. Det var i grunnen det eneste jeg hadde på prioriteringslista. Å bade i sjøen. sommeren passerte mens jeg sto igjen på perrongen i år. Så bading var definitivt en Malaga tur verdt.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Nå ble det riktignok veldig mye andre fine opplevelser også, ikke minst å få bli bedre kjent med Linda som bor her fast og også blogger på blogg.no

Vi hadde knapt nok kommet oss uti før Kari kunne konstatere at dette var veldig deilig!

Vanntemperaturen må ha vært langt over viste 20 grader. Ettermiddagen var snill med bade-rushet og vi hadde ganske mye sandstrand for oss selv.

Jeg koste meg, kjente finkornet sand under føttene, slapp taket i bakken og lot meg flyte med salte bølger. Det var så digg!

Da jeg endelig var ferdig med min lang – bading for anledningen, så fikk jeg øye på Kari.

Den selvutnevnte kjapp- baderen hadde gått inn i en slags meditativ transe der ute i vannet. Så fint var det å bade at hun like godt følte seg inn i bølgenes og havets energi og koblet seg på med thai chi, en praksis hun har gjort en stund. Men tatt litt pause fra. Helt til nå.

Kjapp baderen ble badenymfen som forente seg helt i havets energi en sen ettermiddag på Malaga stripa. Sånn skulle det være. Selv ble jeg stående på land iført signal grønne shrek crocks og en dryppende våt badedrakt. Og heldigvis hadde jeg et kamera / iPhone for hånd.

For kjapp baderen, ja det er meg. Ikke Kari ❤️😊

Herlig, ikke sant?

Gårsdagen var varslet med styrtregn og storm i kastene. Kari var bestemt før vi binget kvelden før; solstoler og puter måtte berges inn fra terrassen for det skulle bryte løs et vanvittig uvær i fire draget på morgenen. Og det er jo før jeg våkner til og med. Kari gruet seg bittelitt til all blafring og slåing i markiseduken. Det kan nemlig være litt plagsomt da prinsesse rommet hennes ligger ut som terrassen.

Jeg elsker jo å få med meg soloppgangen fra terrassen her nede. Nesten ingenting er som å sitte i serken med bare føtter og nyte min Nespresso mens solen stiger opp over jordskorpa i øst. Og det i oktober liksom. Men etter å ha sittet i regn og skyet vær og ventet forgjeves i ME tåka dagen før, så skulle jeg i alle fall være forberedt denne morgenen. Jeg håpet jo at ME hodet hadde klarnet bare bitte litt.

Våknet tidlig og ruslet ut på kjøkkenet for å tappe med meg Nespresso i sengen i stedet. Hm. Det var da merkelig stille? Det skulle plaskregne og blåse bikkjer og katter nå så tidlig på morgenen?

Jeg våget meg bort til verandadøren, smøg meg forbi alt møblementet vi hadde reddet inn i stua kvelden før. Verken så eller hørte regn eller storm. Hm. Jeg åpnet verandadøra så vidt og skuttet meg slik at jeg ikke skulle bli slått ned av storm og regn i dørsprekken.

Helt tyst. Fuglesang. Helt klar stjernehimmel. Ikke en dråpe regn. Ikke et vindblaff. Jeg entret terrassen og så rundt meg. Helt tørt. Ikke tegn til regn. Ikke en liten storm i et vannglass en gang.

En helt rolig og fin morgen her på Malaga kysten. Jeg slo fast at jeg må ha surret igjen, eller så hadde været passert veldig fort litt tidligere på natten. Jeg tok sjansen på å ta med meg litt møblement ut på terrassen og hadde en av mine fineste soloppgang – opplevelser her nede. Vakker fuglesang. Filmet tiden solen brukte fra den dukket opp av skorpa og til den var skikkelig over kanten og hang i løse lufta: ca 5 minutter. Rart vi ikke er på en snurr hele gjengen her på kloden. For her går det unna!

Da Kari et par timer senere kom ut av skjønnhets søvnen sin og entret terrassen med sitt blide åsyn, ble regn og storm etterlyst på nytt. Litt forvirring før vi kunne oppklare vær mysteriet. Det er hjemme i Trøndelag det stormer og regner. Her er det ikke så mye som en krusning på sjøen eller en vanndråpe på vannet!

ME er ikke for alle. Vi lo godt av dette resten av dagen!

Vi hadde en utrolig fin dag i går. Etter at jeg hadde tatt igjen litt skjønnhets søvn, så la vi ut på tur med den oransje fare. Sunset orange. Kari kjører som en drøm og vi kommer oss fra sted til sted. I går var vi først i Fuengeriola. Utrolig søt liten badeby! Jeg fikk meg croissant med nutella! Og en med ost og skinke hjem til frokost. Kan jo ikke bli bedre faktisk! Så ruslet vi en tur på stranda og jeg vasset i vannet. Plutselig kjente jeg meg så utrolig fri! Jeg sto med vann til anklene og så utover havet og horisonten og tenkte på at Afrika er der borte. Så slo det meg hvor fri og frank og avlastet jeg egentlig er i tilværelsen min akkurat nå! Ingen gjeld, ingen leilighet med håndverkerfeil eller vedlikeholdsbehov, jeg kan bare være! Et lite moment der altså!  Vannet i kranene var avslått for det var visst mangel på vann i magasinene her også så mine sandete føtter ble spylt rene av en hemmelig vannslange som strand buddy`n hadde gjemt unna til gamle jomfruer i nød.

Det ble kinesisk middag på oss på en av Kari sine favoritter og jammen var det igjen litt krutt til kvelds vandring i havnen hjemme. Utrolig koselig! Nok en nær superkjendis opplevelse på meg, jeg holdt jo på å gå ut av mitt gode skinn da han passerte oss ruslende i en telefonsamtale. Kari tok det hele med ro. Hun er en sindig trønder. Jeg ble jo helt starstruck og vi fikk akkurat avverget at jeg ble en stalker på mine eldre dager!

Kari fikk meg videre i livet og jeg fant fort et sted som Kuppeguri kunne boltre seg i. Hele 3 stykker dro jeg med meg av Karius og Baktus buksene i lin. Når du finner noe du har lette etter lenge og som har god nok plass til magen som alternerer 20-30 cm i omkrets ila en dag! Da er det bare å klinke til og la kort stripa gløde litt. Nå er jo baggasjen min så vidt innafor fra før så det er bare å krysse fingre for hjemturen og håpe at Lin er like lett som det føles!

Det ble til en del bilder denne dagen og jeg lar noen av dem tale!

I går gikk Kari ned for telling her på solkysten. Klokka hennes fortalte henne det. Aldri har hun vært mer uladet. Rett og slett ground zero. Hun virket lettere sjokkert. Her på solkysten? Og ingenting kunne hun erindre at hun hadde gjort dagen før som skulle tilsi en slik total kollaps.

Jeg satt i sofaen og så på henne en stund. Når skulle hun komme på det selv tro? Hun har jo invitert meg på besøk. Nå var jeg altså avslørt som en blodsuger av rang. Eller energi tyv. En som tapper andre for energi og krefter. Alle andre muligheter var eliminert. Det var jeg som var giften i rommet.

Så jeg ba henne sende meg hjem med første fly først som sist. Jeg ble ikke hørt. Hun er ganske sta, trønderen.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

I dag våknet Kari med en klokke som viste at hun hadde klart å klatre litt i løpet av natten og hun var klar for ny dag med nye muligheter. Selv hadde jeg satt meg på terrassen rett før soloppgang. Altså godt før Kari var over skjønnhetssøvnen sin.

Godt tilrettelagt i solstolen med puter, håndkle, nakkepute, varmemaske til tørre øyne, solbriller med progressiv styrke og andre remedier satt jeg klar til å ta i mot soloppgangen med en kopp kruttsterk Nespresso til kjeften. Kan man tenke seg en bedre start på dagen, holdt jeg på å skrive både her og der. Satt med godfølelsen og fikk nesten frysninger. Så hæppi foir at jeg hadde våknet i tide selv uten vekkerklokke.

Men solen lot vente på deg. Først etter en liten time over tida gikk det opp for meg: Det var overskyet. Ikke et solglimt når gjennom den tykke tåka der. Dessuten regnet det!

Aha.- så det var altså derfor solstolene var berget inn i stua i natt.

Et par kopper kaffe senere kunne jeg bare konstatere at det var jeg som var nede for full telling i dag. Jeg skjønte jo knapt opp ned på kartet. Ikke det at jeg ser så stor forskjell på det ellers heller, men nå var det liksom ikke en gang mulig å skjønne værmeldingen. Eller været irl for den sakens skyld.

Jeg trenger ingen body klokke for å slå fast det gitt. En liten søt hevn for Kari der altså som ble “belønnet” med ME kræsj de lux etter å ha vært raus og invitert meg hit til den flotte leiligheten i Spania hvor vi rager høyest i borettslaget og ser utover en utsikt av de helt sjeldne.

Soloppgang i øst og solnedgang i vest. Stekende varme soltimer og fløyelsmyke kvelder. Utsikt over havet som er i rusle avstand og med muligheter for å skimte selveste Afrika der borte i horisonten. Afrika har ikke vist seg for meg ennå. Vi får se om det lar seg gjøre litt senere.

Anyways, det ble lite terrasse idyll på meg gjennom dagen. Jeg er utstyrt med eget rom med vifte og eget bad! Og i den enden av leiligheten ble dagen til ettermiddag for min del. Kvalme, svimmelhet, tåke i tryne, hjernen og øyne. Et hode som revner i to og ender i en indre kanon bak høyre øye osv osv. Elendigheten tar ingen ende på slike dager. Lysømfintlig og lyd sensitiv det var så vidt jeg holdt ut meg selv i horisontalen  Og best hvile finnes på ryggen med buken pekende opp i fri dressur. Herregud det er godt jeg er singel.

Utpå ettermiddagen polstret jeg meg med faktor 50 og en god nesten heldekkende markise. Kari var sol-sulten og la seg til med kroppen i positur for strålene mens jeg ålte meg inn i den mørkeste flekken å oppdrive. Utsikten til havet, havbrisen og luft smakte fortreffelig likevel.

Sånn kan det gå på ME treff i Spania!  I kveld klarte vi å hente bestilte apotekvarer, handle bittelitt mer mat, lage middag og skravle litt i sofaen før vi bikket sengekanten. Kari har hatt det der ME blikket hele kvelden og jeg sendte henne i seng i 23 draget. Og her sitter jeg utover natten og skriver selv. Om det var en veldig lur ide, får vi vite i morgen.

Hilser til alle lesere av bloggen min og takker for at du stakk innom oss her på solkysten.

I morgen kommer en ny dag, det er meldt regn og kraftig vind. Er jeg i ME tåka, sitter jeg nok å venter på soloppgangen da også – i regn og storm i kastene.

Her på toppen av herlighetene langs Malaga stripa sitter jeg i en behagelig seng en tidlig morgen og drikker morgenkaffe mens Kari sover sin skjønnhetssøvn i rommet ved siden av. Kari er redd for å bli omringet av papparazzier døgnet rundt her nede derfor kan jeg dessverre ikke spesifisere helt hvor vi befinner oss.

Men så mye kan jeg røpe altså: Dette overgår mine villeste fantasier om hvor fint man kan ha det her nede. Riktignok har jeg ikke sett stedet i dagslys ennå, men utsikten over havet funklet i nydelig fløyel i havet når vi kom kjørende fra flyplassen i går.

Heldigvis er det heis i anlegget. Kari bor jo i toppetasjen selvsagt, og kofferten min er jo ikke akkurat for ME damer å dra med seg. Note to self. Neste Londontur er ny koffert innkjøpt. Som ikke veier 5 kg. Samsonite på tilbud – tips mottas med takk. Jeg har dratt den kofferten opp trappene i undergrunnen i London for siste gang! Her ble jeg jo servet av min sønn hjemmefra og til Gardermoen og det er hjul på droget. Men likevel.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Kari sin oransje fare tok oss trygt hjem hit under Kari sin kyndige styring. At hun kjører som en yrkessjåfør her nede i Spania imponerer meg altså. Vi slapp med nød og neppe ut av parkeringsanlegget, men når den hindringen var forsert, var det bare en fis å kjøre hjem liksom.

Flyturen hit tok 4 timer. SAS flyet var stappet til randen og flyvertinnene var altfor få. Det tok ikke lang tid før en med passasjer besvimte og det måtte søkes etter lege. Heldigvis var det en lege ombord som fikk pasienten i stabilt sitte leie med litt oksygenmasker og diverse remedier fra legekassen ombord, og vi slapp noen nødlandinger og denslags greier. Gjett om legen ble turens helt! Flyvertinnene visste jo ikke hva godt de skulle gjøre. De ville spandere hva som helst fra tralla, og han ba beskjedent om en cola og ble overtalt til å ta en nøttepose på toppen. Han tok skikkelig i der altså.

Til tross for stinn brakke, nødsfall, tomme traller og en lettere het stemning, smilte flyvertinnene tappert og det gikk ikke lang til før de fikk aldeles masse sympati. De var jo altfor få på jobb. Etter denne turen skulle de tilbake samme rute og opp 05.30 i dag og så til Trondheim og Bergen! Puh! For noen heltinner altså. Flyvert jobb er ikke for pyser i dag. En tidligere kollega i sivil blant passasjerene kunne huske fra SAS glansdager, d var det liksom en tur til Asia og hjem etter en uke isch. Det var visst stas.

Selv ble jeg sittende rett foran to norske kvinnelige kjendiser av rang med deres respektive menn. Jeg har kommet til at det ikke er riktig å nevne navn, alle kjenner dem de har vært lenge i bisnissen. De må få ha litt privatliv eller?

Den ene var så morsom, pratsom ,empatisk, inkluderende så vi hadde det så morsomt altså. Jeg kom i skade for å klaske tak i låret på hennes kjære da jeg skulle dra til meg seteryggen og i det jeg forsto fadesen så var det jo bare å legge seg langflat – også for henne. Unnskyld! Unnskyld! Da brøyt vi ut i rallende latter og hun sa: Det er lov! Vi er pensjonister nå haha så da begynte jo han å klaske på meg tilbake. Og sånn lo vi oss nedover europakartet og gikk etter hvert inn for landing i Malaga. Alt foregikk i edruelig stemning bare så det er sagt.

De to bloggende ME damene Kari og Monica fikk en liten oppsummering i sofaen før klokka bikket midnatt. Kari har satt klokka på 9 eller noe slikt for vi skal ut på eventyr i dag. Selv har jeg sneket meg ut på kjøkkenet og funnet både rundstykker og Nespresso maskin. Så da er jeg i vater.

Jeg må også få badet altså. Badenymfen har knapt nok vært i vannet i år. Med flytting og operasjonssår og greier så ble det lite bading hjemme i sommer. Men nå! Har så lyst på sol men har fått strengt forbud av klinikken der jeg fjerner hår med laser. Hadde ikke Malaga i tankene da jeg startet behandlingen der for noen uker siden. I løpet av vinteren er planen å bli ganske hårfri – permanent gjennom 6-8 behandlinger med laser. Så jeg fikk med et nødskrik klarsignal men med faktor 50 all over the place og caps. Og det nytter jo ikke å lure dem, de målte melanin nivåene mine før oppstart og kommer til å sjekke før neste bahandling. Selvsagt betryggende for det er noe med styrken på laser og mulighet for brannsår og denslags. Men badinga får ingen ta fra meg altså!

Gleder meg til solen står opp!