Monica Barmo blogger Livet leves best levd

Jeg har brukt noen måneder på å bli kjent og forsøke å finne «steget» her inne. Utrolig mange fine medbloggere og ny inspirasjon til blogging er noe av det positive jeg tar med meg når jeg nå har bestemt meg for å returnere til blogger.com.

Årsaken finnes i et innlegg fra september i år der jeg stiller spørsmål ved kulturen om nedhakkingen her inne på blogger.

Interne stormer

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg hadde tenkt nøye gjennom både reklamefinansieringen og fokuset på topp- lister og var, og er fremdeles skeptisk til denne kommersialiseringen.

Men det jeg ikke var forberedt på, var den interne nedhakkingen som foregår i stor skala og helt åpenlyst uten at noen av aktørene her er villige til å face problemet og rydde opp. Som voksne, ansvarlige mennesker i et offentlig rom, er jeg både skuffet og overrasket over dette.

Jeg ønsker å bidra annerledes. Jeg har forsøkt å ta problemet opp uten å få noe særlig gehør. Jeg har også latt det få litt tid for å se det hele an litt.

Om jeg hadde blitt, så tror jeg at jeg hadde sunket inn i den grå tåke og se en annen vei når noen skyter på hverandre under beltestedet her. Jeg vil ikke det. Jeg vil ikke være en som ser en annen vei. Personangrepene er for stygge. Bak skjermen sitter det en medblogger alene. Vi er bare mennesker. Jeg har forsøkt å trøste der jeg kan ved å si: Jeg ser deg. Virituell klem og sånn.

At det var interne hugg som skulle gjøre at jeg snur, det hadde jeg ikke kunnet forestille meg. Som voksne mennesker som står i det offentlige rom – og derfor dessverre ofte må tåle storm fra utenforstående – trodde jeg ikke mine egne øyne m da jeg så at trollingen stort sett kommer innenfra. Der vi burde være lysende eksempel på det motsatte og i aller minste og største grad: Ivareta hverandre.

Tusen hjertelig takk for meg. Det har vært fint, utfordrende og lærerikt å få være en del av bloggfamilien.

Flyttingen er et verdivalg. Se det gjerne som en protest. Men der det ikke er endringsvilje eller ønske, så må man bare ta et oppgjør med hva man vil være med på. En slik plattform er ikke det jeg står for. Selvom jeg blogger etter mine verdier uansett.

Nå leverer jeg nøklene til blogg blokka og tar med kofferten hjem til blogger.com.

Takk til alle som har fulgt meg. Og takk til ale dere som har tatt så godt i mot meg.

Mitt siste ønske her inne er at dere skal begynne å ta vare på hverandre i stedet for å dulte og ghoste. Da tror jeg man kunne gjort en forskjell. Være et eksempel i kraft av den man er. Ikke det man nødvendigvis skriver. Walk your talks altså. Å husk at å ikke ta stilling til, ikke ta et valg; ddt er også et valg. ❤️

Det siste året har krevd mye av meg. Ting jeg har måttet stå i for å komme meg ut av en bosituasjon jeg ikke lenger kunne være i. Det var 1/2 år med juss og dokumentasjon, 1/2 år med salgsforberedelser. Og så flytting. Og mange valg å ta underveis.

Nå har jeg gått inn for landing og i høst har jeg prioritert endel aktiviteter som gir meg påfyll. Lena Ranehags kurs i september i Kungshamn, Malaga hos Kari og Strømstad i leid sommerhus i oktober. Med innlagt Kostertur. Jeg har også gått til hudpleie på Hudpleie akademiet og startet laserbehandling for permanent hårfjerning på hele kroppen minus hode. Altså, forsøkt å sette leg selv og mine behov i sentrum.

Men batteriet er tomt. Det må langtids lades. Jeg har derfor gjort noen grep for å hippe ned det jeg kan: Handling og matlaging. Jeg bruker endel tid på å fly i butikker. Når jeg først er i butikken og er på farten med bil, så er det så utrolig lett å bare stikke innom både her og der. Så skal jo Baltazar ha sine 3 turer om dagen, hvorav en av minimum en times lengde og med kvalitet. så trenger vi gode og næringsrike måltider. En aktiv Whippet i sin beste alder må ha god og smakfull næring. Det samme gjelder en ME mams med dårlige tarmer og derav næringsopptak. Det blir mye Ila dagen som skal kobles sammen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

3 uker på rad har jeg måttet melde avbud til gruppeterapi. Det er utrolig sjeldent jeg avlyser. Men jeg har vært for dårlig med tarm og mage. Denne uken spurte psykologen meg om tarmplagene kunne være psykosomatisk ifm terapien. Min hunch er nei. Jeg har utredet så mye feil på den tarmen og den har vært betent siden 2003. Og forstoppelse er forening med stoffskifte problemer som kom i fjor. Men denne gangen ble ingenting funnet i alle prøvene som legen har tatt av meg. Som kan forklare det. Det har hjulpet med noe syre og betennelsesdempende midler, så det kan ha vært e oppblomstring av noe. Men jeg begynte derfor å tenke litt mer på gruppeterapien. I høst ble gruppen endret. Det tar tid å bli kjent i et sånt rom. Gruppa skal sette seg. Vi er noen av de fra i fjor pluss like mange nye. Det er nå mye fokus på grove, smertefulle overgrep, både seksuelle og voldelige i hjemmet mot barn. Dette gjelder andre i gruppa, men det er utrolig tøft å høre om og være så nær på. Drit tøft egentlig. Det starter alltid i helgen, den prosessen frem mot terapien tirsdag. Hele tirsdag går til reise og terapien på 1,5 time. Noe av dette som kommer frem hos de andre re-traumatiserer meg også, selvom min historie er litt annerledes. Jeg går hovedsakelig i terapi nå for å lære og forstå langtids konsekvenser fra min barndom i mitt liv. Så det er ikke så direkte på traumene. Det er derfor, uansett årsak til tarmproblemene mine, grunn til å spørre seg hvor godt jeg har av denne terapien nå. Jeg skal observere mer og tar en enkelt time med psykologen for å snakke litt om disse tingene.

På bakgrunn av alt dette så har jeg tatt grep.
ODA leverer det jeg trenger rett på døra.
Hello Fresh tenker ut middagene mine og serverer dem rett på døra.
Og nå kjøper jeg også en klokke som skal spore alle vitale ting for meg: En Garmin Vivoactive 5. Da bør jeg etterhvert kunne se mer nøyaktig hva som tapper meg for energi, hvilken kvalitet det er på søvn, osv osv. Veldig mange ME syke har en slik klokke, som strengt tatt er en avansert treningsklokke. Det er altfor lett å lure seg selv. For jeg vil jo gjerne så mye. Og ME pasienter kan få til det meste på adrenalin kick. Men det koster etterpå.

Wish ME luck!

Ønsker alle lesere av bloggen min en riktig fin onsdag!

Da jeg fikk ME diagnosen, fikk jeg også med meg noen gode råd på veien fra en erfaren lege.

Det viktigste budskapet er jo at det ikke finnes noen kur mot ME. Klok av erfaring på pasienters vegne sendte han meg derfor ut i verden med følgende følgeseddel til ME diagnosen.

Hvis du skal ta råd fra noen, så sørg for at det er fra noen som har vært gjennom akkurat det samme som deg. Og kommer et sted du ønsker deg. Media er full av mirakel historier om folk som blir friske på et blunk gjennom en kostholdsendring, tanke endring osv. Dessverre er dette de færreste forunt. ME foreningen er en god kilde til informasjon, men de er – av naturlige årsaker – litt trege på responsen.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Etter å ha vært så alvorlig syk i mange år uten noen annen konkret diagnose enn hjerte-kar, som var godt regulert med medisiner og ikke kunne forklare alt det andre som kollapset i kroppen, så var dette en lettelse. Jeg hadde søkt råd, gjerne dyrkjøpte, fra gud og hvermannsen. Og nok var det av de som rundt meg kunne gjette fra sitt ståsted hva jeg burde gjøre annerledes. Å komme meg i jobb igjen gikk igjen som et godt råd mot de fleste plager.

Selv om diagnosen er tøff, så ble dette et vendepunkt for meg. Jeg begynte å sette i system det jeg egentlig visste selv. Hva som funka og hva som ikke funka. På den måten så kunne jeg sakte men sikkert begynne å danne meg et liv med livskvalitet innenfor de rammene jeg hadde. Ikke jobbe med ryggen mot fremtiden og løpe etter alle andres oppfatninger. En jeg frivillig kjøpte råd fra, en heilpraktiker fra Tyskland, diagnostiserte meg med «brygger på kreft». Han kunne da behandle dette for at jeg skulle unngå å utvikle kreft. Summen lå på omtrent kr. 150 000,- inkl opphold på klinikken hans i Tyskland. Jeg vet om om mange som tar opp lån for å dra til klinikken hans. Jeg klarte å stå imot selvom jeg hadde pengene og ble skremt nok til å vurdere å gjøre det for å unngå å dø fra sønnen min altfor tidlig. Så sliten og kjørt var jrg på den tiden. I dag, ca 10 år etter, har jeg såvidt jeg vet ikke fått noe kreft noe sted.

Etter ME diagnosen ble jo alt legen hadde forberedt meg på, forsterket. Med ME skilt i panna er man utsatt for det utroligste. Som hjerte – kar pasient får jeg alltid respekt for de tiltak og medisiner jeg går på. F.eks sprøyter og strømper ved flyturer. Ingen spør om ikke dette bare gjør meg mer opptatt av sykdom for eksempel.

Å planlegge aktiviteter – også hvile – er ikke like lett. Å ha fokus på sykdom, er nå det så lurt? Blir man ikke bare mer syk av det? Bør man ikke bare presse seg litt? Å treffe andre ME syke, er nå det så bra? Bør man ikke være med friske mennesker i stedet? (Smitter det altså?).

Jeg har gjort ufattelig mange tiltak for å ha det bedre. Men det er bare en ting som alltid, uansett, hjelper når plagene blir for store: Det er å hvile. Rett og slett. Så enkelt. Så vanskelig.

Min erfaring som syk, og også ellers i livet, som leder, som mamma, som skilt osv. skal man ta et råd; rådfør deg med noen som vet akkurat hva du går igjennom fordi de har vært der selv. Alternativt en som har tilstrekkelig med empati og innsikt til å forsøke og sette seg inn i det stedet du er. Og så ta det derfra.

Og la resten fare. Rådene kommer uansett om du vil ha dem eller ikke. Da kan en god porsjon selvinnsikt og egenkjærlighet og egen empati være godt å stå i mot med.

En fin dag ønskes alle lesere av bloggen min❤️

I går var det på ny tid for å møte Frodith

Hun har tidligere avslørt for meg hvor hun helst koser seg med sin helge kaffekos. Det er på  Cultivate på Løkka. En oase vil jeg si. Og selv om Frodith tilbød seg å møte meg på halvveien et sted, så var jeg likevel snar med å foreslå at

Baltazar og jeg kunne komme over på kuleste Løkka for å møtes på Cultivate. Det var verdt turen selvsagt. Og der, på Cultivate, er det lov å ha med hund. Det er veldig mange stjerner i boka herfra altså!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Frodith er feiende flott med sin nye hippe sveis og tegneserie bukse. I går var det en sånn dag, kunne hun avsløre. Hvor tegneserie buksa satt som et skudd tidlig som sent.

Frodith har jo vært en slags mentor for meg. Hun har tålmodig og på pedagogisk vis forsøkt å dra meg gjennom blogg.no sine digitale, for meg ukjente veier. Ved et par anledninger også Frodith tar grep

En av tingene Frodith har vist meg, er hvilket hav av muligheter jeg har til å fikse litt på bildene mine på iphone. Riktignok er jeg ikke så flink til å bruke det, det synes vil vel kanskje Frodith si. Men anyways.

I går ble dagen for en fotoshoot. Det var jeg som tok opp dette med selfie vinklingen. Ovenfra og ned er i denne sammenheng bra har jeg skjønt. Da jeg tok dette opp med eksperten, kunne hun bekrefte det. Og dermed var vi i gang med en fotoshoot for å liksom understreke med haka det viktige poenget.

Ja, det er altså haka som byr seg frem når vi tar det motsatt. Eller, hakene for noen av oss. Som dere ser av Frodith sine innlegg så er jo hun en kunstnerisk, kreativ estetiker så hennes bilder er plettfrie. Også på denne måten.

Og om dere ser riktig godt på bildene under, så er det jo uhorvelig mange dobbelthaker å spore hos Frodith når vi tester ut – bare for det pedagogiske altså, et nedenfra og opp……….

Men hva kan jeg si, Frodith? Jeg rager 1.58 over bakken. 1.59 på en god dag. 1.57 på en dårlig dag. I følge min sønn så blir jeg mindre og mindre for hver gang han ser meg. Og snart ligger jeg i hornet på veggen sammen med han syvende far. Da kan man jo bare tenke seg alle dobbelt kjaker jeg ser. Til slutt ser jeg antagelig ikke nesa for bare dobbelthakene.

Fra spøk til alvor – ikke det med selfie vinklingen altså – det er blodig alvor sier Frodith. Hun er jo proff. Det synes. Men en ting til har jeg lagt merke til:

Når Frodith vil kommunisere litt under radaren. Det har vært et par anledninger på cafe, du vet. Innimellom må det bare juges litt om folk. Eller at jeg må oppdateres litt kanskje. Eller som i går, da hun sto utenfor på gata og ventet tålmodig på at jeg skulle få på meg alle plagg og samtidig få med bikkja ut, da skulle hun hjelpe meg å huske noe. Endelig fikk hun blikkontakt.

Og da er det rett og slett tegnspråk som gjelder. Der andre bruker innestemme, så slår hun over på tegnspråk. Det er bare det at jeg ikke kan tegnspråk. Så da er det vel neste utfordring jeg får av Frodith da, hvis jeg skal få være med i hele hennes univers – å lære seg litt tegnspråk til innestemme bruk. Litt sånn her og der. Jeg tror nok salt og pepper har måttet til pers her altså. Og herr Frodith også.

Her er en liten smakebit fra gårsdagens foto shoot på Løkka med Frodith. Hvordan man gjør det og kanskje mest, ikke gjør det. Frodith er nok en ørliten perfeksjonist når det kommer til det visuelle så jeg håper jeg er tilgitt altså. For noen ganger er det bare de blanke rene fakta som gjelder. Også på tegnspråk. Og med innestemme. Og forhåpentligvis for lattermusklene.

Frodith med innestemme. Her med ute til inne stemme.😂

På bryggen i Strømstad, der hvor Kosterfergen går og ankommer året rundt, finnes det en restaurant som heter  HEAT

Den utmerker seg på mange måter. Ikke bare er hunder velkommen sommer som vinter, ute som inne, de blir servert friskt vann i egen skål OG ja hold deg fast: Ren stekt kylling. Gratis. Eller inkludert i mors middag da. Der det er hjerterom, er det både hus og hunderom!

HEAT serverer for det meste asiatisk på menyen, men går ikke av veien for å servere den diggeste burger. Med alt. Du vet, slike dager fins også. Hvor det er det eneste som duger.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Lokalene er harmonisk ZEN inspirert og en Buddha kan fort vekk dukke opp over hodet til hvilken som helst gjest. Her er det min venn Dag Kjetil Strandbo som var den heldige under en felles middag vi landet her forrige helg. Knut Egil Asprusten, undertegnede og Dag Kjetil på bildet her under en særdeles Heat middag.

Anne Ellingsen er det store hjertet i rommet. Med sitt blide åsyn, hjertelige tilstedeværelse og omsorg for alle på fire og to ben, ansatte, stamgjester og tilfeldige kunder, redder hun dagen for de fleste vil jeg si. Anne er fra Sarpsborg men bor og jobber i Strømstad.

Første gang jeg la ordentlig merke til Anne, var i sommer da vi besøkte restauranten og min venn ble alvorlig akutt syk. Restauranten var fylt til randen i en hektisk sommermåned.  Hun reagerte resolutt og fikk tak i sykepleier i lokalet (forøvrig hennes kusine Hanne som jeg nå leier sommerhus hos). Anne serverte oss gratis drikke mens alvoret ble understreket av sykepleier og etterhvert ambulanse personell. Jeg måtte love å ringe tilbake for å melde fra hvordan det gikk. Ennå husket hun episoden da vi kom innom nylig og spurte hvordan det går med vår venn.

Anne forteller ømt og vakkert om restauranten. Om de ansatte, eiere og ikke minst kunstneren som har laget logo bildet til HEAT. Han var en høyt skattet kunstner i svensk skjærgård, men også er menneske Anne og flere til holdt i sitt hjerte. Med stor sorg fortalte Anne at han døde brått og brutalt denne sommeren. Kun en måned etter kreft beskjeden kom. Vi må få med hans Buddha i bloggen, sa Anne.

Arne Adolfsen er et nytt bekjentskap. Våre veier krysset et par ganger, og vi ramlet innpå et bord sammen hos Anne på Heat forrige søndag etter  hver vår tur. Arne er stamgjest, kunne Anne avsløre. Arne er født og oppvokst på Søndre Sandøy på Hvaler i Norge, men har bodd, jobbet, levd og laget familie i Gøteborg. Han er utdannet ingeniør og tar fremdeles litt oppdrag når det byr seg i enkeltperson foretaket sitt. For 5 år siden flyttet han til Strømstad. Arne er født i 1940, men han ønsker ikke å avsløre sin alder. Han spiser ofte på HEAT og Anne får velge i menyen for ham. Bortsett fra da han fikk noe grønt innmari sterkt, så er han fornøyd med det. Han ble helt bedøvet i munnen, klaget han til Anne. Ja, men det var jaggu på tide, svarte Anne. God varm latter.

HEAT er nok en slags sentral, gjettet kompisen min Knut Egil da vi snakket om stedet på telefon etter siste besøk hvor jeg fortalte om alle menneske møtene der. Stefan, eier av Kosters Tradgård  kom innom mens vi var der. Se blogg om turen til Koster her Koster

Likeså gjorde eieren av ferjene i Kosterhavet. Da fikk jeg hilst på ham også. Han har en viktig jobb vil jeg si. Tenk å ta ansvar for å frakte alle oss Koster elskere ut i havgapet vinter som sommer. Uansett vær og vind. Og med eget hunderom på toppen.

Og jammen kom operasangeren, Tomas Flodin også. Tenoren pendler daglig mellom Strømstad og operaen i Oslo hvor han har fast stilling. Veldig hyggelig fyr forøvrig. (Och snygg får man kanskje seia på svorsk). Han skulle feire en bursdag med venner og familie.

Alle hendelsene, menneske møtene og opplevelsene knytes sammen under taket til HEAT. Maten er i særklasse vil jeg si. Det sørger kokken Qingyu Tian for sammen med en fast kokk til og en deltidskokk.

Heat anbefales varmt og inderlig. Og ta gjerne med bikkja men forvent at den venner seg til skikkelig mat. Det kan bli slutt på tørrfor spising etter kylling tallerken på HEAT.

Og når «sentralen» Anne samler stamgjester og ansatte ja da ser det slik ut.

Det er fire eiere, heldige vil jeg si. Det er ifølge Anne: Søsknene Heidi Ljungdal, Jeanette Forsberg og Martin Nilsson. Venn av søsknene Magnus Hilmersson er også sveiset inn på eiersiden.

Hjemmesiden til HEAT: HEAT

Koster er en øy-perle utenfor Strømstad.

I hovedsak er det Nord og Syd Koster, men det er et helt øy-rike med stort og smått plassert en liten times tur med ferje eller egen våt fra Strømstad Hamn. I Kosterhavet. Friskt, vakkert og vilt.

I mange år har jeg tatt turen hit ut med ferje. Jeg liker det best utenom turist sesongen, og høsten er spesielt vakker her ute. I mange år var jeg båt turist selv, det var også fint. Men da jeg ble skilt og uten egen båt, og ufør, så fant jeg fort ut at dagstur til Strømstad og Koster er helt innafor.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I årenes løp har det blitt mange turer, både alene og med venner.

I går ble Marianne med, vi har pleid å få til en høst tur de siste årene. Med godt tøy og frisk bris i kinnene, har vi kost oss mange ganger her ute. Vi pleier å ta 12.15 ferjen ut, gå av på Sydkoster i kanalen mellom Nord og Syd, og gå tilbake til Ekenas. Og ferjen tilbake 15.20. En akkurat passe tur!

Kosters Tradgårdar fortjener minst en egen blogg. Det er en oase av et familiedrevet økosystem på Syd Koster. Permakultur, holistisk og økologisk. De dyrker egne grønnsaker og foredler det til de deiligste vegetar retter i cafeen sin. Mange av oss har blitt stamgjester her. Man kommer rett i vater bare man er innafor porten her på Tradgården. Så langt fra grensehandel, norsk havnefyll og konvensjonell mat man kan komme.

I går var det vårt siste besøk der. Det er uendelig trist, men samtidig veldig forståelig. Cafe driften avvikles. Men stedet består selvsagt. Det blir muligheter for kurs i yoga, matlaging, permakultur mm. Eierne holdt en liten avskjedstale i går, følelsesladet selvsagt. Alt har sin tid. Nå skal det fokuseres litt mer på den erfaring og klokskap som har kommet ut av et livsprosjekt her ute.

Neste helg er siste mulighet for å besøke Tradgården cafe. Blir jeg desperat, kjører jeg over grensa igjen for å få med meg atmosfæren, maten og de fine folka der bare en gang til! 😅

Alle møblene inne og ute kan kjøpes. Inntektene går uavkortet til Leger uten grenser. Og eierne runder opp. ❤️

Kosters Tradgårdar

Her er er knippe bilder fra gårsdagens tur til Koster. Marianne har tatt de fleste bildene fra turen vår i går❤️

I Strømstad finnes et lite grått hus. Det er på hele 25 kvadratmeter og ligger midt i den underbara skjærgården på svenske vestkysten.

Huset er lite, lekkert og har alt Baltazar & jeg trenger. Med stor koselig uteplass og gangavstand til havet, badesteder og kyststien, ja så er dette det perfekte rekreasjons sted for oss. Her skal vi bo nesten hele neste sommer. Vi har leid huset i hele juni og juli.

Nå er vi på bli kjent tur. Oktober er helt perfekt å være her. Helt uten turister er det ikke, men betraktelig roligere enn på sommeren og havet er så utrolig mye vakrere og friskere på høst og vinter.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hanne er vår perfekte vert. Hun bor i andre enden av eiendommen. I sommer traff jeg Hanne tilfeldigvis på brygga i Strømstad da min kompis ble akutt syk og Hanne kom oss til unnsetning. Hanne er operasjons sykepleier. Da min venn var på vei i ambulanse til sykehuset, ble vi litt bedre kjent. Hanne er norsk og har kjøpt seg hus i Strømstad. Et lite hus til ble satt opp i 2016 og leies ut.

Siden har vi hatt kontakt. Da jeg landet i Oslo og bestemte meg for å bli en stund, så skjønte jeg at havfruen kom til å savne havet.

Løsningen har vi altså funnet her i en lang leiekontrakt for sommeren. Midt i mitt vakre paradis. Havfruen kan senke skuldrene❤️

Flere bilder, mer om livet ved havet i oktober og bli kjent helg kommer senere.

Takk for at du stakk innom bloggen min!

I ettermiddag ble Baltazar & jeg stoppet i kontroll på grenseovergangen på Svinesund. På svensk side. Det var stor kontroll og alle kjøretøy ble stoppet.

Køen startet langt over på norsk side og vi hadde stått lenge og ventet på tur. En hyggelig tollinspektør stakk hodet inn i bilen og spurte hvor jeg skulle. Strømstad. Og hvor lenge skulle jeg være der. Og hadde jeg hund i bilen?

Jeg svarte, smilte og tok frem mitt og Baltazar sitt pass. Han tok bare i mot passet til Baltazar. Bladde frem til en blank side og spurte etter rabiesvaksine. Nei, det har han ikke. Jeg ba ham sjekke dokumentasjon for ormekurbehandling som vi følger til punkt og prikke hver 28. dag. Siste vi gjorde før vi dro i dag, faktisk. AniCura Grunerløkka. Anbefales forøvrig.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Nei, det var rabiesvaksine han skulle se etter.
Men, altså. Det er ikke krav til rabiesvaksine for norske hunder til Sverige! Jeg har dratt frem og tilbake her støtt og stadig i 20 år med hund!

Han leste på mobilen. Lenge. Jeg protesterte igjen. Høflig, men bestemt.  Til slutt måtte han gå inn og dobbeltsjekke. Etter laaang tid kom han tilbake og samlet alle kontrollørene. De pratet seg i mellom før 3 stk kom mot bilen.

Det var først da  skjønte at han faktisk trodde det var krav om rabiesvaksine inn til Sverige fra Norge. Han lente seg ned mot meg og ble veldig formell.

Han spurte om jeg kunne forstå hva han sa. Jeg skal snakke svært tydelig sa han. Han hadde en svensk dialekt. Ja, sa jeg. Jeg skjønner hva du sier, men jeg forstår det ikke.  Men mener du det er blitt krav om rabiesvaksine? Nei, sa han. Det har det alltid vært. Jeg så himmelfallen på alle tre tollerne som nå samlet seg ved bilen vår.

Jeg ble plutselig fryktelig redd. Jeg har hørt at hunder som forsøkes innført uten lovlig dokumentasjon/vaksiner mm. blir satt i karantene. Skulle de da Baltazar? Jeg hadde tatt min død av det. At han skulle hentes ut og settes i bur hos fremmede mennesker? For hvor lenge?

Som de fleste som følger bloggen min vet, så har magen mildt sagt vært i ulage i det siste. Forstoppelsen ble så ille til slutt at jeg har måttet gå til drastiske skritt. På vei til Sverige begynte magen å rumle noe veldig. Og da, akkurat da, på Svinesund tull stasjon, med tre tollere i truende posisjon, utløste hele fossen seg. Ja, jeg bæsjet meg helt gjennom til setet i bilen!

Derfor – bare derfor – ble jeg så glad da de sa at jeg skulle eskorteres tilbake til Norge. Nektet adgang. Men jeg fikk kjøre selv bak en følgebil og Baltazar var det ingen som rørte. Er det sant? Skal dere ikke ta Baltazar? Å nå ble jeg jeg sååå lettet. Jeg bryr leg ikke om noe annet og kjører lydig etter eskorten kryss over E6 og tilbake til broa på andre siden.

Slukøret, forvirret, med bæsj i buksa, kom jeg inn på rød sone på norsk side av Svinesund. Jeg lurte på om vi  var velkommen tilbake i Norge? Eller om vi var blitt statsløse på toppen av det hele🤦‍♀️

Jeg fikk knytt en ekstra ull jakke rundt livet så ikke alle trailersjåførene på grensen så absolutt alt der bak, lukten blandet seg vel med andre odører på venterommet.

Det norske tollvesen er dagens helter. De ringte resolutt til sine svenske kolleger og rett etterpå var jeg ønsket velkommen tilbake til Sverige med det samme. Den norske tollbetjenten anbefalte meg å bruke toalettet på Shell i Svinesundparken til å gjøre det jeg måtte gjøre da de ikke syns det var rent nok for en dame der trailersjåførene brukte badet. Vel. Hva skal jeg si? 🤷‍♀️

Da jeg atter en stund senere satt kursen over broa  på nytt Hm- egentlig litt rart jeg turte når jeg tenker på det nå – vel da jeg kjørte selvsagt inn på tullens kontor. For nå var kontrollen over og jeg kunne kjørt rett inn i Sverige. Men jeg var ikke helt trygg ennå. Jeg ville nødig ha et kobbel kjørende etter meg inn i Strømstad. Så jeg ville selv høre tullbetjenten se meg rett i øyne og bekrefte at det ikke er krav om rabiesvaksine for hund mellom Norge og Sverige.

Og helt rett. Da jeg kom til skranken så visste ikke inspektøren at det ikke var krav om rabies vaksine fra Norge. På igjen.  Men før hun hadde bestemt seg for hva hun skulle gjøre, så kom sjefen løpende. Lettere rød hektisk. Ja, ja, selvsagt skal du kjøre inn. Det er ingen krav om rabiesvaksine fra Norge. Hun hadde akkurat snakket med sine norske kolleger og garantert vår innkjørsel til Sverige.

Men det er jo det jeg har sagt hele tiden!

Nå hviler vi ut, Baltazar og jeg. Endelig fremme i Strømstad. Det er en kald, rolig og utrolig vakker kveld i oktober her ved havet. Kveldsturen ble til langs sjøen, som ligger som bekmørk fløyel. Rolig. Duftende av hav. Skuldrene kan senke seg. Og jeg trenger en dusj🤓 og det er vaskemaskin her❤️

Det er ikke krav om rabies vaksine for hund på tur mellom Norge og Sverige.

Hva vi gjør i Strømstad? Ja, det tenkte jeg å skrive litt om i morgen.

Ønsker alle lesere av bloggen en riktig fin oktober kveld❤️

Jeg er født optimist. Det tror jeg at jeg har arvet fra min far. Glasset mitt er naturlig fylt halvt opp, ikke tømt halvt ned.

I kombinasjon med en god porsjon selvdisiplin og struktur, så kom jeg mer enn langt på min ferd i livet. Løvetann barnet som vokste opp uten trygge rammer som hus og hjem, mat og strøm og trygge omsorgspersoner.

Jeg har ofte tenkt at jeg er heldig. Det var ikke gitt at jeg skulle klare meg så bra med slik grobunn. Jeg hadde også med meg lærdommen om at jeg ikke kan forvente noe av noen og at alt må du skaffe deg selv. Det tror jeg også har vært med på å dytte meg i den retningen jeg gikk. Og alt jeg oppnådde. På tross og ikke fordi.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så mistet jeg Martin, mitt første barn. Så ble jeg syk. Alvorlig syk. Så mistet jeg fotfestet i karriere og jobb. I det sosiale livet. Så raste familien min inn i en stygg skilsmisse. Så kom utfordringer på en snor som skulle utholdes alene, syk og skilt.

Fremdeles er glasset mitt fylt opp halvt. Fremdeles er jeg strukturert og villig til å stå på når det gjelder. Jeg nekter meg lite når livet byr opp til dans. Jeg har tatt mestringsgrep og eierskap over det nye livet mitt. Funnet veien ut på eventyr i naturen. Storbyferier alene. Skaffet meg en lojal og trofast partner som også er eventyrlysten. Han har fire ben og pels, men pytt sann. Vi har det fint sammen😅

Jeg liker å formidle det budskapet. Hvor mye fint som kan finnes i en alternativ, ikke valgt hverdag. Hvis man tar eierskap og får mestring. Det fordrer jo selvsagt kunnskap og aksept og det sitter jo ofte langt inne. Det gjorde det i alle fall for min del. Men da, når jeg sitter på et lite høydedrag på en onsdags formiddag kl 11 i oktober og ser utover ramsalt hav. Det er ikke da jeg savner rushtrafikk, sure kaffeluktende møterom og møte agendaer. Eller familie hverdags logistikk.

Men innimellom, langt der inne, så presser det seg frem et skrik. Et inderlig, dypt skrik. Et skrik fra dypet. Smerteskriket. Det er så bunnløst. All utholdt smerte, fysisk som psykisk, rommes i det skriket. Det tar så stor plass det skriket at det nesten ikke er rom til noe annet. Livet dyttes i ubetydelige skygger bak skriket når det kommer. Alt annet er usynlig.

Og i de øyeblikkene kjenner jeg ikke på noen lyst til å leve. Jeg har hatt impulstanker om å ta mitt eget liv i disse øyeblikkene. Det er skummelt. Men mest av alt etterlater dette skriket seg et stort rom av sorg. Sorgen over at smerten er så sterk at livet ikke kan holdes ut. For det er smertens budskap.

Det tok tid før jeg slapp til det skriket. Lot det stå til. Kjente det uendelige ubarmhjertige i det. Utforsket det. Observerte hva det gjør med meg.
Det var også en prosess av aksept. At det faktisk er sånn med meg også. Optimisten med halvt fullt glass. Den disiplinerte som har rett fokus og ikke sluppet annet til. Det er grenser for alt en skal tåle. Også for meg. Det er lov, og helt forståelig at livet ikke kjennes til å bære med så mye i bagasjen. Og i tillegg ribbet for det livet alle andre har. Med jobb, meningsfylte hverdager og mye sosialt og glede seg til. Og fellesskap som bare er der i form av en fungerende familie, et sosialt nettverk som man kan pleie osv.

All smerten. Den bæres alene. Hver dag. Ofte i stillhet. Klart det koster. Klart det er for jævelig.

Klart det glasset tømmes fort da.

Når skriket har lagt seg, tårene har tørket og kroppen har roet seg, så sitter jeg igjen og ser utover havet. Livet flyter litt igjen. Og glasset fyller seg halvt opp. Jeg kjenner etter i kroppen at den er her enda. Jeg er her. Og har alle mulige ressurser, gleder, muligheter til å skaffe meg det livet jeg nå trenger.

Det er viktig å fokusere på det man har, ikke på det man ikke har. Lage seg gode mestringsstrategier og glede seg over det man kan. Det er slik livskvaliteten kan seire over det mørket som uansett vil ligge der og kreve sin plass innimellom. For noen år siden aksepterte jeg det også.

Jeg går i terapi. Jeg kan snakke med likesinnede og psykolog om dette. Så det går fint. Jeg tror det er viktig å ha et sånt rom. Selvom det ikke er så ofte smerten skriker etter døden, så tror jeg det er viktig å anerkjenne det.

Jeg skriver for å dele slik at andre kan ha nytte av det. Hvis du føler deg trigget av dette, så vit at du ikke er alene. Vi er flere, sikkert veldig mange, i samme båt. Det er livet. Den mørke delen er det ikke så mange åpne rom for. Dessverre.

Dersom du synes det kunne vært godt, så håper jeg at du gjør som meg og finner et godt og trygt rom f.eks hos en psykolog hvor alt tåles og hele deg rommes og tåles.

Klem til alle slitere, overlevere, syke. Og alle dere andre😊

Fremtiden er avlyst og fortidens melk er spilt. Igjen står jeg i nået. Der jeg alltid har hatt så vanskelig for å lande.

Jeg et alltid altfor opptatt av å planlegge fremtiden eller prøve å forstå fortiden. Jeg har trent på dette nået i mange år. Og jeg har kommet såpass på vei, at jeg begynner å få en aning om hva det handler om.

For det er visst her det skjer. I nået. Det er her fremtiden skapes, og fortiden fordøyes.

Pust, sitt stile og se rundt deg. Hva kan du se? Høre? Lukte? Sanse? Hvordan føles kroppen din? Er du kald? Osv. Smerte for eksempel. Den kjennes i nået. Det har jrg mye av. Når jeg flyr i fremtiden eller rir fortidens bølger, så kjenner jeg dem knapt. Kroppen lever sitt eget liv. dette er forsåvidt også en traume overlevers hverdag, men også en travel sjel.

Også er det i gang igjen. Ikke hos deg, kanskje. Men her. Jeg kom på at jeg skulle be med en venninne på langtur i marka for snøen faller og blir liggende i høyden. Det må skje snart.

Men nå er det sånn altså, helt på alvor, at fremtiden faktisk er avlyst. For jeg vet ikke hvilken gang. Jeg har alltid hatt retningen klar for meg og gått med bestemte skritt dit. Med beinhard vilje så har jeg alltid kommet dit.

Men så begynte det plutselig å spøke litt i 2007. Midt i et direktørmøte ble jeg delvis følelsesløs i høyre side av ansiktet og hode. Samme ettermiddag lå jeg på akuttmottaket på Aker sykehus og ble overført slagavdelingen. Lite ante jeg st det var begynnelsen på slutten. For karrieren jeg jobbet beinhardt i mange år for. Men også yrkesdeltagelse i seg selv. Det var såååååå langt fra det som slapp til i mitt hode at jeg i en alder av 37 skulle bli så alvorlig syk at jeg ble ufør i midten av 40 åra.

Jeg har jo funnet igjen fotfestet. Igjen og igjen. Sykdoms forverringer, andre endringer, skilsmisse med særs konfliktfylt utfall, en husdrøm som ble et mareritt. Å oppdage at annenhver jul ble utholdt alene. At vi likevel ikke ble to om det nye livet. Venner som ikke var der likevel  når de ytre rammene ble borte og jeg trengte omsorg og trøst og ikke kunne gi så øye tilbake. Et liv som måtte redefineres for mestring, innhold og kvalitet gang på gang. Ellers ble det stående tomt.

En venn er nylig separert etter mange års ekteskap. Han har flyttet ut og det har vært stille en stund. Jeg spurte; hvordan går det? det går greit sltså. Men jeg bruker endel tid på å fundere på hvilken retning livet tar. Ja, det kan jeg skjønne. Når alt en har levd, bygget og trodd på plutselig bare ikke er der mer. Hva da?

Selv har jeg sluttet å undres på hvilken retning livet tar, hørte jeg meg selv si. For hver gang jeg finner den, blir den revet bort igjen. Og det er jo sant.

Men for min del må jeg bare konstatere i skrivende stund at jeg ALDRI hadde trodd det skulle føles godt å bo i Oslo igjen. Havfruen. Men det gjør det. Nå i hvertfall. Og at jeg skulle være fornøyd med å leie og ikke eie? Jeg som har eid og styrt mine egne saker siden jeg fikk min første lønnsslipp som fast ansatt jurist? Men akkurat nå kan jeg ikke tenke meg noe annet. Det er så enkelt å bo i Oslo. Og livet pulserer. Jeg elsker det. Og det er så deilig å slippe håndverkere, store regninger ut av det blå i et enda kjør og bekymringer langt inn i natten for at man klarer alt alene. Teknisk, økonomisk, juridisk.

Så akkurat her. Akkurat nå. Så føles alt godt. Og riktig. Fremtiden er ikke bare avlyst. Den er ikke skapt ennå. Og det tror jeg egentlig at det er en mening med. Men det skal noen daglige kamper til med kontroll freaka inni her til for å kunne lande godt i nuet og kjenne hvor godt det er. Her og nå. ❤️ Jeg starter som vanlig med en kaffe kop. Og prøver å holde den i nuet. Og ikke ta den med meg inn i fremtiden. Eller tilbake til fortiden.

Ønsker lesere av bloggen en riktig så fin tirsdag!